Landingsgropa

Det som kommer opp må komme ned.

Det som flyr høyt faller med større kraft.

Den som graver graven med dobbel fart faller dobbelt så dypt i den etterpå.

Jeg har begynt å sove. Kanskje burde jeg være glad for det, men jeg kjenner det ulmer en annen følelse i mellomgulvet, jeg kjenner at mørket sniker seg innpå meg. Jeg vil sove mer. Masse! Egentlig vil jeg bare sove hele tiden, la verden flyte forbi og ikke angå meg. Men hvordan kan jeg det? Det går en syvåring rundt i huset og klarer seg ikke uten mamman sin. Mamma, du må være til stede for meg! 

Jeg har en vond klump i brystet. Jeg vil gråte, hele dagen vil jeg gråte. Om ettermiddagen vil jeg gråte enda mer, jeg vil ligge sammenkrøllet i sofaen og bare la det renne. Men hvordan kan jeg det? Jeg har en syvåring som fortjener en trygg hjemmebase, et sted hvor mammaer ikke bryter sammen og blir til en ukontrollerbar flom av tårer. Mamma, du må være klippen min!

Jeg skulle ønske jeg ikke landet nå. Julen truer, det er bursdagsfeiring i huset og jeg har nok med gamle julespøkelser som påstår de har rett til å stjele freden min. Jeg trenger ikke en depresjon i tillegg. Men tror du depresjonen hører på det?

Heldigvis har jeg masken min. Den har jeg pusset på i 35 år. Den er sterk nok til dette også!

Husk bremsene!

Det går litt fort for tiden.

Jeg sover lite, jobben går lekende lett og tankene raser. Selv om jeg er trøtt er det lett å være aktiv. Det er en deilig følelse, bortsett fra uroen - jeg skulle gjerne vært i stand til å legge meg i senga mi og sove 8 timer, og så hatt den samme energien på dagtid som jeg har nå. Men Irmelin fungerer ikke sånn. Jeg spruter mest av energi når jeg er helt i tåkeheimen av mangel på søvn.

Nå har jeg begynt å kjenne igjen signalene, jeg vet mer hva jeg skal se etter. Ikke spinne helt av skaftet nå og makse tre kredittkort på julestash! 

Pass på, Irmelin, pass på!

I det minste drikker jeg ikke alkohol lenger, så det er minimal fare for promiskiøse utskeielser på byen. 

Godt å vite. 

Å ha større grad av kontroll er en glede med bismak. Før kunne jeg sitre av lykke over at livet var blitt så til de grader til å leve med igjen. Verden var en rosa sky, bare å seile avgårde og plystre i takt med vindkastene. Herfra og inn i evigheten skulle alt være supert, nå hadde jeg svaret på meningen med livet. 

Nå vet jeg at det bare er en tilstand, nå vet jeg at jeg må begrense meg for ikke å bli sittende med fatale konsekvenser i ettertid. 

Litt mindre nytelse i den erkjennelsen enn i troen på at nå har alt ordnet seg for evig og alltid. Litt flatere.

Men jeg er glad for erkjennelsen likevel. Jeg risikerer ikke å miste gård og grunn lenger. 

Ikke er hele lykkefølelsen borte heller. Jeg må bare passe på litt ekstra.

Pass på, Irmelin, pass på!

Lakenskrekk

Jeg kommer meg ikke i seng for tiden.

Bokstavelig talt!

Ikke bare sovner jeg sent, men jeg sovner på sofaen. Og jeg våkner tidlig. Kommer meg opp hver morgen når klokken ringer. Trøtt som en strømpe javel, men fit for fight likevel.

Sofaen er en livredder i disse fasene. Sofaen og tv, jeg sovner alltid med tv på og den durer ivei hele natta. Ikke høyt, men likevel. Hva skulle jeg gjort uten sofa og tv? Skulle jeg sovet i senga liksom? Det er jo komplett umulig, jeg går i store buer rundt soveromsdøra. 

Da jeg var liten sov jeg hver natt i senga mi. I den grad det gikk an å sove. Ganske mange netter lå jeg lysvåken og lyttet intenst etter lyder fra stua. Latteren til mamma var kliss lik gråten, så jeg måtte virkelig anstrenge meg for å analysere situasjonen. 

Senga var ikke alltid et godt sted å være.

Som voksen er jeg ikke direkte redd for å legge meg. Ikke bevisst i alle fall, men kroppen har kanskje en alarmberedskap som hindrer meg i å krype under dyna likevel. Det er som om inngangen til soverommet har grodd igjen av usynlig tornekratt. Tornerose våket i hundre år...

Slutt med pappa

Pappa har slått opp med meg. "Farvel, adjø, ha et godt liv."

Han gjør det med ujevne mellomrom, fordi han kommer til å tenke på at det jo er min feil at han er syk og deprimert og så videre. Det er nemlig jeg som har gjort et eller annet for mange år siden som fremdeles tynger han, og derfor blir han bare mer syk når han har kontakt med meg. Faktisk er det terapeuten hans som forlanger at han kutter kontakten, fordi jeg kan være så skadelig for han. (Det har selvfølgelig terapeuten aldri sagt.) En gang forklarte han meg at han måtte bryte med meg "av hensyn til helsevesenet", fordi han kunne miste uføretrygden hvis de fikk snusen i at han snakket med meg. Jeg hadde tross alt vært så ødeleggende for han.

Jeg svarer på bekskyldningene hans med taushet.

Hva annet skal jeg gjøre?

"Ja pappa, det er godt mulig at jeg sa noe til psykologen din en gang som du ikke fortjente hundre prosent. Det er mulig jeg snudde på en historie så den så mer dramatisk ut. Men jeg trodde kanskje at jeg måtte det, har du tenkt på det? For å bli hørt. 

Jeg ble aldri hørt når jeg ba om å få slippe ut av fengselet ditt. Mamma drasset meg med tilbake fra krisesenter og familie og venner, gang på gang på gang. Du var kongen, og familien var ditt kongerike. Du var suveren, jeg var ubetydelig - eller irriterende når jeg kom i veien for deg. Av og til var jeg interessant, når du leste en spennende bok om en ny måte å oppdra unger på for eksempel. Da var jeg veldig interessant, et praktfult forskningsobjekt. Jeg ville nok heller ha fortsatt å være ubetydelig..

Alle dine runder med alkohol og møbelknusing, alle dine umulige og uforutsigbare krav til meg, dine krav om kjærlighet og respekt, du sugde barndommen ut av meg før jeg fikk levd den selv. Redselen ble den største følelsen i meg, den tok nesten hele kroppen min. Det ble ikke plass til så mange andre følelser. Det ble ikke plass til så mye meg.

Du ser ikke dette du, pappa. Du har ikke den minste lille mistanke om at det kan være slik. Du har da aldri gjort en flue fortred, det er jo jeg og mamma og for såvidt hele resten av verden som har rottet seg sammen mot deg. Du er kongen og kongeriket har forrådt deg."

Noen ganger lurer jeg på hva som ville skjedd hvis jeg sa akkurat det jeg tenkte til han. Hadde jeg hatt krefter til det ville jeg kanskje gjort det, bare for å få studere konsekvensene. Antakelig hadde det blitt storoppvask, og telefonstorm til alle han kjenner med informasjon om hvilken djevel jeg er. Ikke for at noen hadde trodd han, alle vet hvor syk han er. Men for en belastning det ville bli for alle. Nei, det gjør jeg ikke.

Jeg tier  heller stille og priser meg lykkelig for at det ikke haglet inn med forferdelige beskyldninger og annet søppel denne gangen.

Og så krysser jeg fingrene for at tausheten hans varer så lenge som mulig.

Maset kommer tidsnok tilbake.

Plukker opp tråden

Her har jeg ikke vært på en stund.

Sommeren kom og jeg svevde på en rosa sky, var på ferie i varme strøk og endte med å male alle møblene som males kunne hjemme. Fint ble det, men hvor var Irmelin og hodet hennes? Nåja, jeg bør være glad for at prosjektet ble gjennomført. Vanligvis går store prosjekter i vranglås sånn omtrent halvveis i prossessen, så jeg kunne risikert å sitte med halvmalte møbler og malinsspann og -koster ut over hele gulvet. I stedet har jeg 90% ferdigmalte møbler og en god del malingsflekker ut over hele gulvet. Ikke verst faktisk!

Mye har skjedd utover høsten. Jeg har gått flere måneder i terapi, og jeg begynner å føle meg komfortabel hos terapeuten. Hun hjelper meg, viser vei og støtter meg. Helt uten å ta styring gjør hun alt det. Jeg velger hva jeg vil snakke om når jeg kommer, og hun lytter mye og kommer med små innspill. Av og til føler jeg at jeg har løst en floke helt på egenhånd, kunne likegodt sittet hjemme i min egen stue og gjort det samme. Men det kunne jeg selvfølgelig ikke. Hun stiller de helt rette spørsmålene og får meg til å tenke i nye vendinger om gamle ting. Midt i blinken-terapi kaller jeg det. 

Jeg har funnet gull!

Ferien er her!

Jeg er lærer, og akkurat på denne tiden av året er det den beste jobben i verden!

Ja misforstå meg rett altså, jeg finner mye glede i jobben på vinteren også. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er mye stress i yrket mitt. Og det er på grensen til umulig å legge jobben fra seg. Jeg våkner hver søndags morgen med jobben i hodet, og bruker stort sett hviledagen til å bli klar - praktisk og mentalt til å gå på jobb.

Men når det nærmer seg slutten av juni får vi lønn for strevet!

Lykkelige barn som gleder seg til å nyte livet til fulle i to måneders frihet.

Glade kolleger som oppsummerer året som har gått - og som aller oftest finner at lista over suksesser er lengre enn den over nederlag.

Kartleggingsprøver som viser at elevene har utviklet seg også i år, at de har lært noe.

Ryddige kontorer, sirlige stabler med permer og bøker - klare til å flyte rundt i planleggingsvirvelen til høsten igjen.

Og muligheten til å glemme jobb. For noen uker.

Jep, jeg gleder meg til å nyte ferien min!

Skyldfølelsen

Da jeg var hos terapeuten i går, snakket vi blant annet om skyldfølelsen.

Jeg føler skyld for mye rart i mitt voksne liv, også for ting jeg vet er absurde å føle skyld for.

Jeg føler skyld fordi mamma har dårlig samvittighet for barndommen min.

Hvis jeg ikke var til ville heller ikke barndommen min vært til. Og dermed ikke den dårlige samvittigheten hennes.

Jeg føler skyld fordi jeg har med meg barndommen i sekken min, også når jeg oppdrar min sønn. For selv om han ikke merker mine traumer påvirker jo disse mine avgjørelser i hverdagen.

Jeg føler skyld for å ikke strekke til på jobb, selv om timene ikke samsvarer med arbeidsmengden. Det er min skyld når ikke alt er gjort hundre prosent og helt korrekt.

Men jeg trodde ikke jeg følte skyld for opplevelsene i barndommen!

Jeg har alltid vært helt klar på at disse hendelsene var patriarken sine, det var han som utførte udådene. Ergo hans skyld. Dette har jeg visst fra jeg var liten. Dette har vært årsak til mitt sinne mot han, min redsel for han og min avmakt overfor han.

Men etterhvert som vi snakket i går ble det klart for meg at jeg har nok tatt min barnslige del av skylden likevel, selv om jeg ikke har tenkt "min skyld".

Stille før stormen er en velkjent tilstand hos barn som lever i turbulente familier. Når det har vært stille en stund bygger angsten seg opp, og ønsket om en forløsning for igjen å kunne slappe av en stund melder seg.

Jeg ønsket meg utbrudd når det hadde vært stille en stund.

Og jeg prøvde hardnakket å ignorere minnet om disse ønskene når utbruddet kom. Hvordan kunne jeg ha ønsket meg dette? Ikke tenk på det, Irmelin!

Skyldfølelsen tar mange former, kanskje spesielt når man er barn.

Jeg har fått nok en ting å tenke på.

Slagene som falt

Hun våkner av en lyd.
Senga står i samme soverom som foreldrene.
Hun forstår ikke helt hva som skjer, men hun hører morens hviskende gråt fra senga.
Dunk, hviskende gråt.
Dunk, hviskende gråt.
Hun begynner å gråte selv, høyt.
Da stopper dunkene.
Mamma står opp og samler sammen noen klær.
Pappa forteller at mamma har vært utro med masse mannfolk.
Mamma protesterer.
Hun forstår ikke, hvilke mannfolk? Hva betyr utro?

De er på badet.
Mamma har stor leppe, den liksom buler ut av ansiktet hennes.
De snakker sammen, mamma smiler varmt og sier at dette skal gå bra.
De er der inne, men hvor lenge?

Hun sitter på sparken, vendt mot mamma.
Mamma sparker fort, fort.
Hun ser seg bakover mange ganger.
Det er mørkt ute.
De sparker i mørket.
Ut i mørket.

Gi meg et viskelær, noen.

Vonde minner i dag hos terapeuten.

Ringing i ørene, puster med mellomgulvet, svetter.

Redd for å huske, men husker likevel.

Det er lenge siden jeg har følt på trangen til å viske vekk hele barndommen, men i dag var den der.

Jeg vil ikke ha disse minnene, vil ikke tenke på dem.

Men jo mer jeg nekter å tenke på dem, jo flere andre problemer dukker opp i meg.

Tvangstanker, angst, komplekser.

Det er mye å dykke i.

Og jeg vet det er nødvendig.

Men kan jeg ikke bare viske vekk noe da?

Nå begynner jeg å gå

Mine første timer hos psykiateren har handlet om å kartlegge mitt liv, og de som har stått meg nær i oppveksten.

Plankekjøring, med andre ord.

Jeg har pratet om alle disse opplevelsene så mange ganger at jeg gjør det uten følelse og med stor avstand til realiteten i det jeg sier.

Da vi i dag vandret over i hvilke problemstillinger som plager meg i nåtid - og så satte det litt i sammenheng med alle disse opplevelsene - trodde jeg derfor at den samme avstanden var på plass. Jeg pratet lett og nesten fagmessig, liksom reflekterte sammen med behandleren. Vi var ganske enige, og jeg hadde ikke følelsen av at det kom opp særlig mye nytt.

Men så gjorde det visst det likevel.

Jeg har fått bekreftelse på noen ting, som jeg egentlig visste fra før.

Men jeg har fått bekreftelse på at sånn kan det godt være!

Det levendegjør minnene mine på en måte jeg ikke var forberedt på.

De er ikke en film jeg kan fortelle om, de er levd liv.

Og her sitter jeg altså nå, tom for ord men full av tanker likevel, og kjenner på et trykk i brystet.

Dette er begynnelsen på en lang vei, et stort lerret, en tung jobb.

Og tunnellen er for lang til å se lyset i andre enden foreløpig.

Jeg får bare håpe at det er der......

Irmelinsk vår

Våren er her, om enn i en noe merkelig forkledning så langt nord..

Men det er lysere ute, veiene er fri for snø, sommerferien nærmer seg og humøret stiger betraktelig. Dagene er mindre tunge, jeg orker mer.

Og jeg tenker mer.

Betraktelig mer kan man kanskje si. 

Eller til og med i overkant mye.

Tankene raser forbi i en endeløs strøm, fort fort fort. Jeg rekker ikke å få tak i den ene tanken før den neste kommer brasende som et ekspresstog og tar over plassen. Jeg har ingen togstasjon, de bare suser forbi i maksfart med meg som hjelpesløs tilskuer.

Jeg har en fornemmelse om at det er glade tanker da, for jeg kjenner ingen fortvilelse over dette fenomenet. Bare forundring.

Er det vanlig å ha det sånn?

Skal man ikke være i stand til å reflektere over ting, liksom? 

Eller i det minste ha en slags bevissthet over hva man går og tenker på?

Jeg er utpreget forvirret om dagen også, kanskje står det i sammenheng med dette tankespinnet.

Jeg glemmer avtaler, får uteblivelsesregninger fra en heldigvis forståelsesfull terapeut, og går i det hele tatt rundt meg selv - uten evne til å finne sammenhengen i det jeg gjør.

Men jeg er ikke fortvilet. 

Ikke frustrert.

Opplever ikke å miste meg selv.

Bare glad for at våren er her, og jeg får lov til å være glad, energifull og våken.

Jep. :)

#2

Andre time hos psyken i dag.
Jeg får en del spørsmål om livet mitt nå i en oppstartsfase, i sånn passelig kronologisk rekkefølge.
Det gjør at jeg må huske på ting, hvilket jo både er spennende og interessant.
Men noen ting er sårere å huske enn andre, selvfølgelig.
I dag var det tanken på mitt (forsåvidt korte) opphold på barnehjem.
Er usikker på hvor gammel jeg var, men sånn rundt 4-5 må det ha vært.
Husker så godt første natta, at jeg ikke fikk sove og måtte ned og sitte med de voksne.
Fikk sitte på et fang, det var godt og rart på samme tid. Fremmed fang....
Merkelig nok husker jeg ingen andre kvelder eller netter fra barnehjemmet, jeg lurer på hvorfor? Var jeg ensom og utrygg? Litt som Lillebjørn Nilsen: "Stilleste gutt på sovesal 1"... bortsett fra at jeg var jente da. Stilleste jente i andre etasje....

Jeg tenker på mamma og hvordan det må ha vært for henne å plassere barnet sitt på institusjon. Hun hadde jo ingenting annet enn kjærlighet til meg, og var hverken rusavhengig eller psyk. Hun sprang ned dørene så lenge jeg var der, jeg så mamma ofte og mye. Jeg tenker på hvordan det hadde vært å sette min sønn på institusjon nå.
Stakkars mamma!

Jeg tenker på pappa og hvordan det må ha vært for han å plassere barnet sitt på institusjon.
Det må jo ha vært veldig praktisk, sikkert logisk med tanke på at ingen i familien var verdige til å få tilby oss et sted å bo. Hans logikk, hans avgjørelse. Jeg kan ikke huske å ha sett veldig mye til pappa i den tiden jeg var der.
Stakkars pappa!

Jeg tenker at den perioden i mitt liv neppe har gjort så mye med meg, den var relativt kort og jeg kan ikke huske veldig mye traumatisk egentlig. Men jeg vet at den lille jenta jeg var da savnet mammaen sin, og jeg blir trist når jeg tenker på det. Det er et vemodig minne.
Stakkars lille jente.....

Til pappa.

Pappa.
I dag traff jeg deg.
Ansikt til ansikt.
Du var hyggelig, hvorfor var du så hyggelig?
Jeg blir så utrygg når du viser den siden av deg selv.
Jeg vet at den er påtatt, men jeg lar meg likevel lure.
Og angsten kryper innpå...
Når snur du, når blir du MonsterPappa igjen?
Du er lettere å ta avstand fra da.
Jeg ønsker avstand!
Men jeg kan ikke bringe meg til å ta den i fredstid, for du får meg til å føle meg så råtten da.
Jeg kan ikke være så grusom mot deg, jeg greier det ikke.
Kan du ikke bare finne fram den stygge siden igjen?
Den er så kjent, så trygg, jeg blir sterk når du viser den.
Jeg er så glad i deg, pappa.
Men du spiser meg opp.....

Meldeplikt

Jeg undres ofte over meldeplikten til de som jobber med barn - vet de at de har en personlig plikt til å melde bekymringer til barnevernet?
Jeg vet av erfaring at mange kvier seg for å melde videre til ressursteam eller ledelse når de går og lurer på en unge, og enda verre er det å kontakte barnevernet.
Det er som om vi tenker på det mer som en "foreldretrussel" enn et barnevern, og vi har høye grenser for når vi tør si fra på barns vegne.

Jeg må understreke at jeg ser på dette som et samfunnsproblem, og jeg har ikke noen spesifike personer i bakhodet når jeg skriver dette. De fleste lærere og assistenter jeg har jobbet sammen med er oppriktig interessert i barnas beste, og de jobber hardt for å legge til rette for hvert enkelt barn. Men problemet er der like fult: Vi melder for sent og for sjeldent.

Kanskje bør vi se nøyere på hvordan vi omtaler barnevernet i samfunnsdebatten, får vi presentert det riktige bildet? Eller tror vi at barnevernet kommer inn i hjem, avhører de voksne, legger ord i munnen på barna og mer eller mindre tilfeldig avgjør hvem som har gjort seg fortjent til å beholde sine små håpefulle og hvem som ikke har det? Jeg har mine mistanker om at det er slik "mannen og damen i gata" tror det foregår, i hvertfall tror jeg mange mistenker det for å være slik. Ofte når jeg snakker med folk om barnevernet kommer det opp grufulle historier fra aviser og tv om stakkars foreldre som har mistet ungen(e) sine til en gribb av et offentlig apparat. Og ofte er det historier hvor de samme stakkars foreldrene må stå helt alene i kampen mot en gigant av et barneslukende monster, som nekter å se at barnet har det best hos sine foreldre.

Aldri kommer barnas perspektiv fram i disse historiene, ganske enkelt fordi barnevernet ikke har lov til å fortelle. Og de forsmådde foreldrene forteller jo i hvertfall ikke. Kanskje forstår de ikke heller, rett skal være rett, men ofte handler det jo om skjulte forhold som ikke kommer fram i lyset.

Og vi dømmer den offentlige instansen som skal handle på barns vegne, for å handle mot voksne.

Som jo faktisk er underordnet for et barnevern. Voksne kan faktisk verne seg selv, i hvertfall i mye større grad.

Jeg har selv en historie med utallige ankomster til skolen fra krisesenter, familie og ellers rundtomkring, og jeg vet med sikkerhet at skole og nettverk visste mye om min situasjon. Jeg ble mye sett i skolen, mange brydde seg om meg i det daglige rundt meg.

Men ingen ringte til barnevernet.

Det måtte jeg gjøre selv, da jeg var blitt stor nok til å skjønne at det gikk an. Og jeg fikk hjelp, jeg fikk faktisk veldig mye hjelp i en periode. Men hjelpen kom sent, og det tok meg mange år å komme dit jeg er i dag. Mange flere enn det kanskje hadde tatt om hjelpen hadde kommet før. Jeg føler (selv om jeg ikke vil si at jeg er bitter) at mye tid er tapt nettopp på grunn av at ingen turte si fra på mine vegne. Og jeg vil ikke at dette vernet om privatlivets fred skal få ødelegge for flere.

Jeg ønsker et mer nyansert bilde av barnas beste hjelpeinstans i media, og fokus på meldeplikten til den enkelte. Vi har ikke lov til å ikke si fra!

Barna våre trenger at vi sier noe, at vi tør å være voksne, at vi verner om dem. Det er deres rett og vår plikt!

En pille for alt som er ille...

Jeg har fått med meg at det reklameres intenst for krill for tiden, i alle tenkelige og utenkelige kanaler.
Jeg legger kanskje mer merke til dette enn mange andre, fordi jeg stadig er borti debatter om hvorvidt man skal la seg medisinere for psykiske lidelser.
Noen mener at det naturlige liv er best, andre mener det er galskap å ikke holde seg stabil på meds.
Begge har selvfølgelig rett, i hvertfall i mitt hode.
For det er bare enkeltindividet som kan vurdere hva som er den beste løsning for hver og en. Noen har mer bivirkning enn virkning og får det verre på medisiner enn uten. Noen sklir over i psykoser eller ned i den suicidale sfære og ser på meds som selve nøkkelen til et - om ikke normalt så i hvertfall levd liv.
Selv er jeg for tiden på antidepressiva, en type som også skal være virkningsfult på tvangstanker og angst. Og som dermed gir meg litt fred i hode og hjerte.
I tillegg er jeg helt i begynnelsen av opptrapping på Lamictal, som skal stabilisere meg mer og dermed hjelpe på den uroen som herjer meg i enda større grad nå enn før antidepressiv-pillen.
Jeg er tilfreds med å ha funnet en mulig varig løsning, jeg har ønsket meg en større grad av fred og sinnsro i mange år.
Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg legger merke til reklamer for naturprodukter som skal være bra for depresjoner eller hypomanier.
Fra før vet man at høykonsentrert omega3 i store doser kan virke gunstig på folk med bipolar lidelse, og nå skal altså krill virke bra mot depresjon.
Og jeg kan ikke annet enn å undres:
Er det kanskje bedre for kroppen å ta slike tilskudd på lang sikt, gitt at de faktisk virker?
Nå er jo jeg veldig komfortabel med utsiktene til langvarig pillepopping, men burde jeg ta større hensyn til min egen kropp og forsøke alternative metoder?
Jeg kan jo ikke vite om det virker før jeg prøver.
Vel.
Dette er jo bare tanker.

# 1

Jeg var på første samtale hos ny psykiater i går. Vi skal ha noen timer i hva jeg kaller "prøverunden", for å finne ut om dette er noe for meg og om jeg egner meg.
Tilbudet er psykodynamisk psykoterapi, og handler visstnok mye om det ubevisste selv og hvordan det påvirker meg. Jeg kan ikke så mye om det enda.
Av hva jeg fikk forklart i går er noen stikkord erfaringer som farger personen, kontakt med følelser, det ubevisste styrer mer enn vi tror og utgangspunktet er individet mer enn typen.
Hvis jeg har forstått det riktig.

Jeg vet jo ikke enda om det blir til at vi går inn på dette, men jeg kjenner allerede at jeg håper.
Det virker først og fremst veldig interessant, det lokker meg med sitt fokus på anerkjennelse og forståelse av egne følelser, det virker å favne flere av de aspektene som "plager" meg og det pirrer ikke minst nyskjerrigheten min.

Det blir spennende å se om det blir noe av, og hvor det bærer....

Deprimerte beskrivelser

Jeg har lest en del beskrivelser av depresjon i det siste. Folk som er deprimerte, og som midt i mørket sitt forsøker å sette ord på hvordan det er.

Det er ikke til å unngå å legge merke til hvor mange adjektiver som farger disse fortellingene, hvor sterke ord og formuleringer som tas i bruk for å beskrive det mørkeste mørke og den dypeste avgrunn.

Jeg lar meg imponere over disse fortellingene. De er ofte dype, velformulerte og svært, svært kreative. Jeg lar meg imponere over den maleriske uttrykksformen disse deprimerte menneskene behersker så mesterlig.

Selv blir jeg stum når jeg er deprimert.

Ikke slik at jeg ikke snakker med folk, men jeg snakker ikke om de nære ting. Ingenting om følelser, meninger eller Gud forby: Hvordan jeg HAR det. Ordene setter seg fast, eller de rett og slett tar på seg usynlighetskappen. De er ikke der.

Og hva skal jeg nå egentlig med dem da?

Når jeg er deprimert er jeg tom, det er egentlig ingenting som er viktig nok til å mene noe om. Jeg er trist og lei, og det vil jeg ha for meg selv takk. Jeg vet så altfor godt at jeg ikke har noen grunn til å være deprimert, og jeg blir bare sint hvis jeg skal sette meg ned og forklare (les: forsvare) depresjonen min.

Jeg vil ikke være til bry.

Jeg vil ikke brys.

Jeg vil ikke stilles til ansvar.

Jeg vil bare.... vel, forsvinne.

En vakker dag skal jeg finne en strategi som virker for akkurat det.

I mellomtiden leser jeg heller deprimerte beskrivelser, og holder min egen for meg selv.

Fravær

Jeg skriver nesten ingenting om dagen, og enda mindre her.
Men jeg tenker desto mer.
Og snakker med venner.
Og tenker enda mer.

Psykiateren jeg har vært til vurdering hos har gitt meg diagnose kronisk tilbakevendende depresjon, med mulig bipolar lidelse som vedheng. Og jeg skal til ny psykiater på fredag for inntakssamtale, skal forsøke meg på psykodynamisk terapi.

Jeg har noen store avgjørelser å ta i livet mitt, jeg har noen depper å takle og jeg har noen medisiner å venne meg til.

Ikke plass til så mye skriving, med andre ord.

Men jeg kommer plutselig tilbake!

På vent

Jeg er i en periode hvor jeg føler at jeg venter på resten av livet.
Det er to uker til siste time hos psykiater, hvor vi skal oppsummere og jeg får høre hva han tenker om eventuell diagnose.
Jeg venter på telefon fra den andre psykiateren, som jeg skal inn til vurdering hos i forbindelse med psykoterapi.
Jeg venter på at skoleåret skal bli ferdig. Etter sommeren skal jeg nemlig bli student ved siden av jobb, og dermed begynner jeg på atter en ny vei i livet.
I sommer har jeg dessuten planer om å skrive en del, som jeg ikke rekker særlig mye av nå.

Denne ventingen har antakelig ingenting med de nevnte ting å gjøre...

Jeg har en tendens til å starte livet på nytt med jevne mellomrom, enten på den ene eller den andre måten.
De siste årene har jeg selvfølgelig måttet starte på nytt litt i det små, stabilitet er tross alt viktig når man har barn. Men jeg starter likevel så mye på nytt som jeg føler jeg kan tillate meg.

Jeg har lurt litt på hva det kommer av, denne trangen til å få ein dag i mårå.

Kanskje har det sammenheng med alle gangene jeg og mamma flytta ut?
Eller alle gangene vi flytta tilbake?
Kanskje er det en overlevelsesmekanisme, kanskje må jeg bevise for meg selv at jeg er i stand til å snu på hælen og gå en annen vei når som helst? Vandre vekk og ikke se meg tilbake, søke nye horisonter for å sleive litt med språket ...

Eller kanskje jeg bare er sånn.
Litt ustabil, rett og slett.

Jeg ser ikke bort ifra at jeg bare har et overdrevent forklaringsbehov heller, det er flere som forteller meg at jeg leter for mye etter hva som "feiler" meg.

Men jeg undres nå likevel.....

Å blogge når man er grønn på blogging

Etterhvert som jeg sitter her med denne bloggen min, innser jeg at det gjemmer seg tusenogfemti hemmeligheter bak kunsten å blogge.

Og da snakker jeg IKKE om kunsten å skrive!

Tenkte jeg skulle melde meg inn i noen av disse bloggsamfunnene, for å se om noen oppdaget bloggen min, men det var ikke bare å skrive "hei, her er jeg" på et innmeldingsskjema nei...
Jeg KAN adressen til bloggen min altså, i tilfelle noen skulle få lyst til å spørre om det åpenbare. Det er ikke det som er problemet.

Men hva skjer når jeg pinger bloggen min for eksempel?
Og hva er forskjellen på javascript og... eh... rss? RSS? RRS? Whatever...
Hva ER egentlig javascript? Og hva står disse forkortelsene for?
Jeg vil jo bare vise fram bloggen min?

Jeg finner meg selv til stadighet foran skjermen her, med Vannet Under Broen på skjermen, men tilbringer ikke mye tid med selve skrivingen (som altså er bloggingen i mitt hode) må jeg si. De fleste timene går med på å forske på bloggsamfunn, lese andres blogger og la meg imponere stort over profesjonaliteten i oppsett, lenker og så videre, samt klø meg i hodet fordi jeg ikke mestrer nok til å gjøre min egen blogg like profesjonell.

Frustrerende?
Så inn i granskauen frustrerende!

Jeg HATER å ikke forstå hva jeg holder på med, og jeg blir ganske enkelt FORBANNET på både meg selv og denne (for meg) nye måten å dele det skrevne ord på. Jeg ender opp med å surfe rundt i det uendelige, i målløse søkener etter svar som jeg ikke finner fordi jeg ikke leter på rett plass. Jeg googler og kvasirer og prøver og feiler. Og feiler. Og feiler. Og feiler.
Av og til blir det riktig, men det har jeg inntrykk av er mest tilfeldig.

Det siste forsøket mitt gikk ut på å legge ut en epost-adresse på siden, til de som eventuelt får lyst til å sende meg noen ord. Fikk jeg det til? Vel, adressen ligger der, men det ser ikke ut som man kan klikke på den og få sin egen outlook eller hva man nå har opp.... Det er nummeret før man må skrive adressen ned for hand, og så skrive den inn i avsender-feltet på den nye meldingen man ønsker å sende. Vel, liten Irmelinsk overdrivelse der, klipp og lim fungerer sikkert.... Men LIKEVEL!!!

Men jeg gir meg ikke, vit det, jeg gir meg aldri når jeg har det som nå.
Jeg finner meg ikke i å føle meg som en internett-treåring, jeg har tenkt å finne ut av dette!
Alt dette!
Bare vent....

Og i mellomtiden: Bær over med meg da?

Voksen, du liksom...

Sitter her og ser på innledningen min.
Ser at jeg snakker om veien mot et lykkeligere voksent liv.
Voksent liv?
Bør kanskje fortelle folk her inne at jeg faktisk er 35 år.
Og at jeg fremdeles ikke har peiling på hvordan man er når man er voksen.
Hvordan man føler seg.
Bortsett fra at man neppe føler seg slik jeg gjør.
Jeg går nemlig fremdeles og venter på det voksne liv.
Noe sier meg at jeg ikke kommer dit......

Link fra Ida blomquist sin blogg

Sjekk linken jeg nettopp la ut, som Ida Blomquist har funnet.
Takk Ida, for at jeg får linke.
Kaster litt stein i glasshus kanskje når jeg ler av denne, men greier ikke la vær.
Om det ikke treffer spikeren midt på hodet, så treffer det i hvertfall mitt hode.

Hallo og velkommen til Mental Helse Hotline. « Ida blomquist

Hallo og velkommen til Mental Helse Hotline. « Ida blomquist

Atter en flukt

Det er kaos og bråk i stua.
Hun ligger i senga si og hører, lytter, forsøker å tolke lydene.
Pappa er full.
Han raser rundt.
Mamma gråter.
Hun kjenner hjertet banker, pusten stokker seg.
Det blir umulig å bli liggende, hun må opp og få på seg klær.
Beredskap.
Stille inn i bukse og genser, liste sokker på, forsiktig åpne soveromsdøra uten å knirke, sakte sige ut i gangen og sjekke at sko og jakker er klare til å hoppe inn i.
Flere ting å tenke på?
Mammas veske står nede. Håper hun får den med seg!
Ned to trinn i trappa, uten en lyd, sette seg der en stund og høre på ukvemsord og ralling fra han.
Plutselig ser han henne.
Pusten stopper.
Han roper henne ned.
Forklarer henne inngående hvor spesielt vondt det er for akkurat han at sønnen døde.
Hvordan ingen i hele verden har gjort noe godt for han.
At han ønsket hun og mamma var død i stedet.
Hun lytter, ser på han, svarer ikke.
Redsel, redsel, redsel.
Mamma gråter, fortvilt og rasende. Ikke redd.
Redselen er bare hennes.
Plutselig fyker stuebordet gjennom lufta, faller i gulvet opp ned og knuser kaffekopper og askebeger.
Hun og mamma løper opp trappa, hiver på seg jakke og sko, mamma fikk med seg veska heldigvis.
Ut av døra, ut i natta, ut i gatene, vet hvor nærmeste telefonboks er.
Ringe taxi, hvor dro de?
Krisesenter?
Tanter eller onkler?
Besteforeldre?
Er det viktig?
Vekk med dem!

Barnesorg

10 år.
Lillebror er død.
Døde på sykehuset, bare 4 måneder gammel.
Han kom aldri hjem.
Sorgen river og sliter, hun gråter og tegner og skriver og leser.
Pappa sier at det finnes ingen gud.
Hvor skal hun gjøre av lillebroren da?
Hun setter seg i vinduskarmen og ser ut på stjernene.
Karlsvogna er stor og mektig, og henger rett over henne.
Hun ser for seg at han sitter der oppe og ser ned på henne.
Vinker.
Han er større enn da han levde.
En bror.
En medsammensvoren.
Hun vinker tilbake og tusler stille bort fra vinduet.
Hun er alene igjen.

Ut på tur, aldri sur!

Jeg passer barn og hund i helgen.
Det betyr at i stedet for meg og sønnen er det nå meg, to gutter og en diger hund i huset.
Som igjen betyr at vi må ut og gå. Masse!
Og før vi kan gå noen steder, må vi gjennom to diskusjoner om klær, luer, votter og så videre, samt gjerne et par doturer underveis i den prosessen.
Det er en tålmodig hund jeg passer....

I dag tenkte vi å gå opp til Prestvannet på Tromsøya, som forøvrig er motivet for maleriet dere kan se i bloggen min. Selvmalt er velmalt...
Uansett, vi har sett en del ender i fjæra i det siste, og nå hadde vi den lysende ideen at vi skulle foreta årets første andemating.
Som vi gledet oss!

Vi samlet sammen brødrester og en kompis av guttungen, og la friskt ivei. Ble litt slitne etterhvert, ikke annet å vente, korte føtter på de fleste i gjengen. Men vi planla nøye hvordan vi skulle forhindre at måsen tar alt brødet fra endene, og hunden fikk en sentral rolle i planene naturligvis.

Litt til gåing...
Endelig var vi framme.
Men hvor var Prestvannet?

Ah, selvfølgelig! Prestvannet er ferskvann, og dermed fremdeles frosent!
Faktisk så frosent at folk føk over i diverse skispor, på kryss og tvers av den store åpne plassen. Uten tanke for at det skulle vært et vann under føttene deres, og at vi faktisk hadde med mat til fuglene som skulle svømme på det vannet.

Tre fårete barneansikt, et fårete voksenansikt og en ubekymret, lykkelig hund. (Ikke fårehund, men det hadde jo gjort seg godt i denne sammenhengen.)

Velvel, vi fikk oss en fin tur i hvertfall.
Og stekt brød med sukker på er faktisk ganske godt.... selv om man ikke er and!

Ny psyk?

Snakket med den psykiateren som trenger kanditater til terapi i dag.
Vi ble enige om at jeg skal sende henne navn og kontaktinformasjon, og så skal vi ta noen samtaler først for å vurdere om jeg og terapien er kompatible - for å si det sånn.

Forsøker å ikke tenke for mye på det nå, det skjer for mye, varsellampene har begynt å blinke.

Vil gjerne sette alle mine planer ut i livet, snu opp ned på tilværelsen og få startet på alt annet enn det jeg helst burde. Og alt skal gjøres i går!

Og nå blir jeg ikke kvitt kursiven her....
Tror det er et tegn på at jeg skal pelle meg vekk fra skjermen, finne horisontalen, ignorere MrAngst og satse på litt søvn.
Forsøker det, jeg.

Selvkritikk

Psykiateren som utreder meg satte noen nye ord på meg i går.
Han sa jeg hadde noen indre regler, som styrer hvordan jeg er - og som er en del av meg, og derfor ikke bare kan "plukkes bort".
Reglene har skrevet seg selv gjennom de årene jeg ble formet.

Det er sant.
Jeg har slike regler, jeg vet det.
Jeg har bare ikke tenkt på det slik før.

Dessuten opponerer jeg mot reglene nesten på en daglig basis, gjennom å bevisst ikke følge dem.
Og selvfølgelig må jeg straffe meg selv etterpå, ved å nøye forklare meg selv hvor idiotisk jeg er.
Indre dialog....

Det er et interessant fenomen egentlig. Da jeg flyttet fra patriarken trodde jeg at jeg kom meg unna og kunne starte på Livet Slik Jeg Vil Ha Det.
I stedet tok jeg over patriarkens rolle selv, og fortsatte undertrykkingen av meg selv.
Helt på egenhånd.

Det er frustrerende, kanskje særlig fordi jeg ser det selv.
Jeg VIL jo ikke gjøre dette mot meg selv!
Jeg TRENGER jo ikke gjøre dette mot meg selv.
Men likevel turer jeg fram, styrer meg selv med jernhånd og saumfarer alle mine resultater med kritisk blikk.
Veier meg selv og finner meg for lett.

Trykker meg selv ned.....

Åh, jeg vil reise meg!

Nest siste møte med psykiateren

Jeg hadde time hos psykiateren som skal vurdere meg for eventuell bipolar lidelse i dag. Nest siste gang i dag, jeg får altså svaret om to uker!

Vet ikke helt om jeg gruer eller gleder meg, men jeg gjør vel helst litt av begge. Det blir en enorm lettelse hvis jeg får diagnosen, for da vet jeg plutselig hvor jeg skal plassere alle mine rare innfall opp gjennom årene. For ikke å snakke om alle periodene hvor svært få ser særlig mye til meg, utenom på jobb og i butikken og ellers nødvendige steder for å få verden til å gå rundt her hjemme... Men jammen er det skummelt også, bipolar er ikke akkurat en diagnose man tar lett på! Tror det går under alvorlig sinnslidelse, jeg... Nei ursj, det tenker jeg ikke på nå!

Det jeg egentlig skulle fortelle, var at denne psykiateren (som altså bare har meg inne for vurdering av diagnose) hadde et nummer til en annen psykiater, som trenger kandiater til psykoterapi. I forbindelse med videreutdanning, tror jeg...

Dette vil jeg!
Jeg vil det kjempemasse!
Tenk for en gave, å få lov til å jobbe med alle disse "feilkoblingene" som jeg jo VET kommer fra barndommen, og som jeg SER og IKKE VIL HA DER!
Tenk å få hjelp til å finne nøkkelen til den autentiske meg!
Jeg vet det er hardt arbeid, men jeg er motivert for hardt arbeid!
Jeg jobber jo allerede hardt med akkurat dette, forskjellen er å slippe å jobbe alene.
En profesjonell til å vise meg hvordan jeg kan jobbe, DET er luksus, det.
Jeg skal ringe denne psykiateren i morgen, jeg.
Håper jeg blir vurdert som en egnet kandidat.....
Kryss fingre og tær, det gjør jeg!

Vårfornemmelse

Det har plutselig blitt lysere, mildere, lettere ute.
Jeg sier plutselig selv om det naturligvis har kommet sigende forsiktig og over tid. Jeg har alltid denne følelsen på senvinteren, av å våkne med et rykk etter vinterdvalen og oppdage at det er en verden rundt meg. Jeg legger liksom ikke merke til lyset før det har gått noen uker, og kroppen har ladet seg opp litt.
Bang! Jeg lever!

Tradisjonen tro har jeg tusen ideer til forskjellige prosjekter på denne tiden av året, planer for hvordan livet skal bli Helt Fantastisk og Ikke Til Å Tro. Noe naivt? Sikkert. Men gjør det noe da? Senvinteren og våren er framtidshåpets og optimismens sesong, og det hender faktisk at det dukker opp en og annen produktiv tanke innimellom alle luftslottene mine.
Jeg tror ikke jeg har tatt noen store avgjørelser på andre tidspunkt faktisk. I hvertfall ikke som det har blitt noe av. (Nåja. Det er sikkert en sannhet med modifikasjoner, men som sagt er dette optimismens sesong.)

For tiden grubler jeg mye over jobb og karriere og jakten på det gode liv.
Vil jeg være der jeg er i dag?
Jeg trives jo på jobben, men det passer ikke meg så godt å være slave av klokken til enhver tid på døgnet. Jeg er et periodemenneske, og gir gjerne hundreogfemti prosent når jeg er på topp - og flater fullstendig ut mellom toppene.
Faktisk egner jeg meg bedre som student enn som ferdig studert, frihet til å ikke lese i perioder og ultrapress i forkant av oppgaver og eksamener er perfekt for meg.
Men det kan man jo ikke leve av? Sånn i lengden mener jeg?

Jeg pusler litt med tanker om å skrive en bok, kanskje det kan være en mulighet? Boken om meg... Men er det interessant nok da, er det noen som vil gi den ut? Og har noen lyst til å lese den? Kanskje, og kanskje ikke. Tror jeg gir det en sjanse i hvertfall. Kanskje....

Fikk en kommentar av mamma i går om å ikke fly helt i taket (hun gestikulerte flygingen, temmelig talende og godt beskrevet) med mine nye framtidsplaner. Tror kanskje hun synes jeg tar litt vel av når jeg setter meg noe nytt i hodet. Og det har hun selvfølgelig rett i. Men slapp av mamma, jeg skal IKKE hive alt over bord for å stake ut en fullstendig ny kurs uten sikkerhetsnett. Slik jeg har gjort det før (lånte for eksempel penger til en enveisbillett til London en gang, ble borte i et halvt år). Men det er vel lov til å drømme litt? Teste ut ulike muligheter, sånn litt på siden av det trygge, og se hvordan det går? Framtidshåpets og optimismens sesong...

I dag er det sol ute igjen, og jeg merker for første gang på sikkert et halvt år at jeg rett og slett har lyst til å vaske huset. Vaske huset! Lyst! De som kjenner meg får seg sikkert en god latter nå.

Tror jeg går og finner vaskebøtta...

MrAngst

Jeg har min helt private angst. MrAngst heter han, og han kommer om kvelden.
Som oftest minner han meg på hvor langt jeg henger etter på jobb, eller han maler mentale bilder for meg om hvordan jeg kan bli avslørt som idiot av mine kolleger.
Noen ganger peker han med en ubarmhjertig finger på regningsbunken min, og håner min elendige økonomiske styring. Som egentlig ikke er så elendig lenger, men det nevner han ikke med et ord.
Det hender at MrAngst bare går sakte rundt meg, med armene i kors, ser på meg fra sin plass litt over hodet mitt og ikke ytrer et ord. Det er nesten det verste. Da blir han enda sterkere, for jeg vet ikke hva han vil og det gjør meg utrygg.
Men i kveld har han et høyrøstet, tydelig budskap:
Patriarken kommer til å starte krig mot deg, Irmelin. Du har satt ord på ting du burde holdt munn om, og det kommer ikke til å falle i god jord. For egentlig har du ikke lov til å snakke om dette, det kalles å svartmale Patriarken. Svartmaling skal vi ikke ha noe av, vet du ikke hvor slem du er nå?
Og jeg vet.
Jeg vet at verden går i bane rundt Patriarken, at enhver ytring som kan oppfattes negativt om han er en dødssynd.
Men i kveld lytter jeg ikke til MrAngst. Jeg er redd han, jeg krymper meg under hans blikk, men jeg bøyer ikke av.
Dette er min historie!

Dødsens alvorlig

Det er en solfylt ettermiddag, og hun har vært ute og lekt med venninnene i gata. Det er deilig med vår, det lukter asfalt og det blir ikke skikkelig mørkt når det lir mot kveld lenger. Hun elsker våren!
Nå er hun sulten, småtrøtt og litt kald i kroppen - hun vil inn og spise kveldsmat, og finne roen i hjemmets lune rede.

I samme øyeblikk som hun åpner døren til leiligheten kjenner hun at det er noe veldig, veldig galt.
Det fyller luften, helt ned til yttergangen.

Det er stille! Altfor stille.... Hjertet hopper over et slag. Alarm, alarm!
Der hører hun en liten lyd. Er det mamma? Ja, det er mamma! Hun gråter, gjør hun ikke?
Ikke sånn fortvila høy gråt, men stille og forsiktig.
Hva er dette?
Det er noe anderledes, det er ikke vanlig ubehag i leiligheten. Det er noe hun ikke vet hva er.
Hva er det?
Forsiktig går hun opp trappa til etasjen der stua og kjøkkenet ligger.
Hun finner dem på kjøkkenet.
Pappa står med ryggen mot veggen.
Mamma henger rundt halsen hans.
Hun gråter, men ikke sterkt og høyt. Det er ingen redd gråt. Mamma er lei seg!
Hvorfor er hun lei seg?
Pappa har noe i ene hånda, hva er det?
Når hun kikker nærmere ser hun at det er geværet han bruker til jakt.

Skal han på jakt? Er det derfor mamma er lei seg?

"Mamma? Hva er det?" Det er såvidt stemmen bærer, såvidt hun tør å spørre. Hva om han er full, og hun avslører at hun finnes nå? Han må ikke vite at hun finnes når han er full, han skal ikke se henne når han drikker. Hun forsvinner når han drikker....
Mamma rekker ikke å svare, pappa tar ordet.

"Pappa er nødt til å dø, lille venn."

Hun ser forvirret på dem begge. Glemmer å være redd og på vakt.
"Hæ?"
"Jeg har det så grusomt, det er for vanskelig å leve. Pappa skal skyte seg."
Mamma kommer med en fortvilet lyd, river seg løs fra pappa og drar henne med seg inn i stua.
"At du kan snakke til ungen slik!"
"Hun har bare godt av å høre sannheten. Hun er så moden og reflektert, enda hun er bare seks. Hun forstår!"

Det ble en lang kveld.
Hvordan endte det?
Hvordan kom hun seg i seng?
Hun var delaktig i de voksnes forskrudde dødsdiskusjon i timesvis, og hun utbrøt en gang at hun forsto at faren måtte dø.
Hun ga han tillatelse.
Men hvordan kom hun seg i seng?

Hun vet bare at hun våknet neste morgen, og han levde fortsatt.
Fremdeles levde han.
Selvfølgelig levde han!
Var det noe problem?
Det har ikke vi merket....

Fanget

De bor i en treroms, hvor begge soverommene ligger i første.
Rommene har begge vinduer ut mot gata.
Hun har nettopp byttet rom, kanskje hun ba om det selv?
Hun sitter på senga og lytter med hver fiber i kroppen, kjenner at hun dirrer litt.
Oppe er det uro, dunking, sinte stemmer, snøvling, gråt.
Spenningen i kroppen stiger, skal hun stikke av?
Hun har en venninne litt lenger bort i gata, dit kan hun løpe selv om det er midt på natta.
Venninnen og moren tar vare på henne.
Der er det trygt!
Hun har nesten bestemt seg, det er like før hun går mot døra.
Et voldsomt rabalder oppe.
Hun hopper til, isner i skrekk.
Løper til døra.
Plutselig kommer kroppen til pappa ramlende nedover trappa som en potetsekk.
Sekken stopper rett foran døra hennes.
Fanget!
Hun åpner døra så vidt på gløtt, han ligger der bare.
Hun ser på han.
Hva skal hun gjøre nå?
Forsøker med snill, tynn stemme:
"Pappa, kan jeg få komme forbi?"
Han svarer med skummelt, digert brøl:
"NEEEEEEI!"
Hun hopper inn i rommet, døra smeller igjen.
Fanget.
Ingen steder å løpe.
Forsøker vinduet, oppdager til sin store skrekk at det ikke kan åpnes lenger enn på gløtt.
Hva er det hun har gjort?
Hvordan kunne hun bytte rom uten å sjekke at vinduet går an å åpne?
Hun vil vekk!
Hjelp!
Hun kryper sammen på senga, med dyna godt rundt seg, ørene på stilk mot døra.
Hva om han kommer inn?
Kjære Gud, la han ikke komme inn!
Hun sitter der til hun hører at han snorker.
Tør fremdeles ikke snike seg forbi han, han ligger der som en fangevokter i monster-ham.
Hun sovner til slutt, sittende inni dyna.
Neste dag forteller hun moren at hun vil ha det andre rommet tilbake.
Det med vindu som man kan komme seg ut av.

Om minneboken

Jeg har lagt inn noen minner, som er merket "Minneboken". Det kommer flere, sikkert mange flere, etterhvert.

Meningen med disse minnene er ikke å sjokkere, eller å utbasunere hvor dramatisk jævlig oppveksten har vært. Det har ikke vært så jævlig sett fra mitt ståsted, oppveksten er min og den er normalen for meg. Jeg vet ikke hvordan det er å ha en annen oppvekst.
Jeg har mange gode minner også, og de kommer inn her med tid og stunder.

Det er flere grunner til at jeg skriver det jeg gjør i minneboken:

*Jeg rydder i mine egne tanker på den måten. Å sette ord på minnene setter det hele i system på et vis, og ufarliggjør det hele litt. Det er mye forvirring forbundet til minnene mine, og forhåpentlig skaper jeg litt klarhet for meg selv på denne måten.

*Jeg håper at andre som lever - eller har levd - i tilsvarende verdener skal finne trøst, inspirasjon eller i det minste håp i mine skriblerier. Kanskje finnes det en god framtid for nettopp deg også?

*Jeg håper at de som jobber med barn eller på andre måter møter barn, skal kunne lese hvordan det faktisk kan være. Jeg er inget ekstremtilfelle. Jeg hadde matpakke med meg på skolen hver dag i ni år, jeg hadde ingen atferdsproblemer eller suspekt utseende. Jeg hadde ingen merkelapp i pannen. Jeg hadde lange lykkelige perioder imellom stormene. Likevel var det mange ganger ingen tvil om at ting ikke var som det skulle være. Jeg håper å kunne inspirere til å se barna som er som jeg var. Kanskje får bare et barn den hjelpen det trenger på grunn av bloggen min. I såfall anser jeg det som en formidabel seier.

Sydenferie.

De er i syden for n'te gang. Det er viktig å vise folk at man har råd til skikkelig ferie!
Hun har falt på noen steiner på stranda og skrapt av seg en tånegl. Mamma følger henne til et sykehus som turoperatøren anbefaler, og hun får plasterspray på tåa og stivkrampesprøyte i rumpa.
Etterpå går de i en blomsterbutikk for å kjøpe blomster til pappa.
Pappa har bursdag.
Hun får en bukett hun også, fordi hun har vært så flink jente.
Tilbake på hotellet har det skjedd noe med pappa.
Han er sint.
Og full selvfølgelig, man er jo i syden og har tross alt rett til å drikke øl når man vil.
Hva er han sint for?
Det er kanskje uvesentlig.
Hun står med buketten hans i armene, som hun skulle gi til han. Mamma påpeker at de kommer med bursdagsblomster.
Han kommer mot henne med hendene hevet som en løve som går til angrep, med ansiktet forvridd i et sinne som ligner en vulkan.
Hun besvimer nesten av redsel, han angriper henne!
Men det er blomstene han angriper.
Han røsker dem ut av hendene hennes, og hiver dem veggimellom.
Etterpå sparker han en skillevegg som står fast mellom tak og gulv, syv-åtte ganger til den er helt ute av posisjon.
Hun skal liksom legge seg.
Mamma går ut på balkongen.
Han suller rundt en stund, så går han etter henne.
Plutselig hyler mamma hjerteskjærende.
Han har kastet en stor balje med iskaldt vann over henne.
Etterpå går han og legger seg.
Endelig går det an å sove forholdsvis trygt. Alarmen skrus av for denne gang.

Neste morgen.
Han strever i mange timer med å få sparket veggen tilbake på plass, mamma må hjelpe han, selv med sko på gjør det vondt.
Hvordan greide han det barføtt i går med bare noen få spark?
Så skal det ut og soles og bades, og ingen skal snakke om at det finnes vonde opplevelser. De er idealfamilien!

Tause forventninger

Det er viktig å oppføre seg riktig.
Man skal ha oppdragelse og manerer, og være snill og føyelig.
Men man skal være utadvendt og sprudlende og høflig og stille blant folk!
Og akkurat i det rette øyeblikket skal man brilljere med sit intellekt, som er langt foran jevnaldrende.
Alt dette vet hun.
Og ingenting av dette vet hun likevel.
For hun oppfører seg ikke riktig.
Hun har ikke oppdragelse og manerer, og hun er ikke snill og føyelig.
Hun greier ikke å være både utadvendt og stille på en gang.
Når er til enhver tid det rette øyeblikk? Og hvilken brilljering skal hun velge?
Hun leser uleselige kommandoer i øynene hans og forsøker å reagere riktig hver gang.
Men hun leser uten unntak fullt leselige meldinger i øynene hans om total fiasko.
Hun mislykkes.
Hun får øyenbrynene. Forte sammentrekninger av øyenbryn, som er ment bare for hennes øyne.
Hun mislykkes.
Og krymper videre.

Den skjeve vognen på pikerommet

Hun står og ser på dukkevogna si.
Den fine dukkevogna som hun nettopp har fått.
Den er skjev og går nesten ikke an å trille lenger.
Hva hendte egentlig?
Hun husker ikke.
Det er borte.
Mamma kommer hjem fra jobb.
Mamma og pappa snakker.
Pappa snakker om jævla ulydig og en masse andre ord hun ikke får tak i.
Mamma sier noe i en rar tone, liksom lei seg og sint på en gang.
Det er noe hun ikke har fått til, men hun vet ikke helt hva.
Dukken ligger på gulvet.
Stakkars dukken, har falt ut av vogna si.
Hun plukker den opp, pakker den inn i et teppe og synger en sang for den mens hun rugger den forsiktig.
Stemmene ute i stua svinner bort, krymper liksom og blir til en uvesentlig mumling.
Hun legger dukken i vogna si.
Legger ikke merke til at den er skjev lenger.
Har det hendt noe?

Nattlige tanker

Sitter her med min helt ferske blogg. Mitt aller første forsøk på å føre weblogg... Det er spennende, og samtidig skummelt. Mestrer jeg dette da? Og er det i det hele tatt noen som kommer til å lese det jeg skriver?
Æsj, det spiller vel ingen rolle egentlig, hovedsaken er at jeg skriver! Og at jeg tenker! Ikke sant?
Håpet mitt er å kunne sette et ærlig lys på hvordan det er å være meg - en såkalt ressurssterk voksen som ble til i en mindre barnevennlig atmosfære, og som fremdeles sloss med spøkelser fra det som var.
Jeg oppfattes nok som sterk, tydelig og (uh, vanskelig å si ordet selv) dyktig i det jeg gjør, men innvendig blåser det opp til storm både titt og ofte.
Jeg har en del angst, og jeg er ikke spesielt romslig med meg selv. Feil er sånt som andre har lov til å gjøre.
Men jeg lever, tenker og handler. Hver eneste dag.
Og jeg har et stort hjerte.
Det er mitt inderlige ønske å finne nøkkelen til den egentlige meg, til den jeg kan være tilfreds med og trygg på, og som jeg kan bli gammel i fred sammen med.
Eller kanskje handler det om å bli tilfreds med den jeg er i dag....
Uansett hvilket det er, det er dit jeg vil.
Og jeg tror det er mulig, alt er mulig for den som vil nok!

Tidlig minne.

Hun er ca 4 år.
Det er kaos og bråk rundt henne, pappa er sint og farlig og lukter rart, mamma er redd og fortvilt i stemmen.
Det er mye gåing og roting i stua, noe rives ned og pappa faller.
Han kommer seg opp igjen.
Mamma løper inn på soverommet, og romsterer en masse.
Pappa snøvler og raver og roper.
Hun begynner å gråte.
Hun er redd.
Da skal pappa trøste, og løfter henne opp.
Panikk!
Hvit bomullstrøye med knapper i halsen er alt hun ser.
Alt som er utenfor knappene grøter seg sammen til en grå masse.
Hun hyler av alle krefter og spreller og bokser i skjorta.
Hun faller i gulvet.
Mamma kommer, sammen løper de.
Ut i kulda, ut i mørket.
Faren over.
For denne gang.