Jeg er i en periode hvor jeg føler at jeg venter på resten av livet.
Det er to uker til siste time hos psykiater, hvor vi skal oppsummere og jeg får høre hva han tenker om eventuell diagnose.
Jeg venter på telefon fra den andre psykiateren, som jeg skal inn til vurdering hos i forbindelse med psykoterapi.
Jeg venter på at skoleåret skal bli ferdig. Etter sommeren skal jeg nemlig bli student ved siden av jobb, og dermed begynner jeg på atter en ny vei i livet.
I sommer har jeg dessuten planer om å skrive en del, som jeg ikke rekker særlig mye av nå.
Denne ventingen har antakelig ingenting med de nevnte ting å gjøre...
Jeg har en tendens til å starte livet på nytt med jevne mellomrom, enten på den ene eller den andre måten.
De siste årene har jeg selvfølgelig måttet starte på nytt litt i det små, stabilitet er tross alt viktig når man har barn. Men jeg starter likevel så mye på nytt som jeg føler jeg kan tillate meg.
Jeg har lurt litt på hva det kommer av, denne trangen til å få ein dag i mårå.
Kanskje har det sammenheng med alle gangene jeg og mamma flytta ut?
Eller alle gangene vi flytta tilbake?
Kanskje er det en overlevelsesmekanisme, kanskje må jeg bevise for meg selv at jeg er i stand til å snu på hælen og gå en annen vei når som helst? Vandre vekk og ikke se meg tilbake, søke nye horisonter for å sleive litt med språket ...
Eller kanskje jeg bare er sånn.
Litt ustabil, rett og slett.
Jeg ser ikke bort ifra at jeg bare har et overdrevent forklaringsbehov heller, det er flere som forteller meg at jeg leter for mye etter hva som "feiler" meg.
Men jeg undres nå likevel.....
Foredrag om lydbøker på Skøyen aktivitetssenter
for 2 år siden
Kjenner ingen som IKKE lengter etter nyorientering med jevne mellomrom. Har du noen gang hørt om noen som er fornøyd med det stabile livet de har? Gresset er ALLTID tilsynelatende grønnere et annet sted enn man befinner seg.....
SvarSlett