Meldeplikt

Jeg undres ofte over meldeplikten til de som jobber med barn - vet de at de har en personlig plikt til å melde bekymringer til barnevernet?
Jeg vet av erfaring at mange kvier seg for å melde videre til ressursteam eller ledelse når de går og lurer på en unge, og enda verre er det å kontakte barnevernet.
Det er som om vi tenker på det mer som en "foreldretrussel" enn et barnevern, og vi har høye grenser for når vi tør si fra på barns vegne.

Jeg må understreke at jeg ser på dette som et samfunnsproblem, og jeg har ikke noen spesifike personer i bakhodet når jeg skriver dette. De fleste lærere og assistenter jeg har jobbet sammen med er oppriktig interessert i barnas beste, og de jobber hardt for å legge til rette for hvert enkelt barn. Men problemet er der like fult: Vi melder for sent og for sjeldent.

Kanskje bør vi se nøyere på hvordan vi omtaler barnevernet i samfunnsdebatten, får vi presentert det riktige bildet? Eller tror vi at barnevernet kommer inn i hjem, avhører de voksne, legger ord i munnen på barna og mer eller mindre tilfeldig avgjør hvem som har gjort seg fortjent til å beholde sine små håpefulle og hvem som ikke har det? Jeg har mine mistanker om at det er slik "mannen og damen i gata" tror det foregår, i hvertfall tror jeg mange mistenker det for å være slik. Ofte når jeg snakker med folk om barnevernet kommer det opp grufulle historier fra aviser og tv om stakkars foreldre som har mistet ungen(e) sine til en gribb av et offentlig apparat. Og ofte er det historier hvor de samme stakkars foreldrene må stå helt alene i kampen mot en gigant av et barneslukende monster, som nekter å se at barnet har det best hos sine foreldre.

Aldri kommer barnas perspektiv fram i disse historiene, ganske enkelt fordi barnevernet ikke har lov til å fortelle. Og de forsmådde foreldrene forteller jo i hvertfall ikke. Kanskje forstår de ikke heller, rett skal være rett, men ofte handler det jo om skjulte forhold som ikke kommer fram i lyset.

Og vi dømmer den offentlige instansen som skal handle på barns vegne, for å handle mot voksne.

Som jo faktisk er underordnet for et barnevern. Voksne kan faktisk verne seg selv, i hvertfall i mye større grad.

Jeg har selv en historie med utallige ankomster til skolen fra krisesenter, familie og ellers rundtomkring, og jeg vet med sikkerhet at skole og nettverk visste mye om min situasjon. Jeg ble mye sett i skolen, mange brydde seg om meg i det daglige rundt meg.

Men ingen ringte til barnevernet.

Det måtte jeg gjøre selv, da jeg var blitt stor nok til å skjønne at det gikk an. Og jeg fikk hjelp, jeg fikk faktisk veldig mye hjelp i en periode. Men hjelpen kom sent, og det tok meg mange år å komme dit jeg er i dag. Mange flere enn det kanskje hadde tatt om hjelpen hadde kommet før. Jeg føler (selv om jeg ikke vil si at jeg er bitter) at mye tid er tapt nettopp på grunn av at ingen turte si fra på mine vegne. Og jeg vil ikke at dette vernet om privatlivets fred skal få ødelegge for flere.

Jeg ønsker et mer nyansert bilde av barnas beste hjelpeinstans i media, og fokus på meldeplikten til den enkelte. Vi har ikke lov til å ikke si fra!

Barna våre trenger at vi sier noe, at vi tør å være voksne, at vi verner om dem. Det er deres rett og vår plikt!