Ut på tur, aldri sur!

Jeg passer barn og hund i helgen.
Det betyr at i stedet for meg og sønnen er det nå meg, to gutter og en diger hund i huset.
Som igjen betyr at vi må ut og gå. Masse!
Og før vi kan gå noen steder, må vi gjennom to diskusjoner om klær, luer, votter og så videre, samt gjerne et par doturer underveis i den prosessen.
Det er en tålmodig hund jeg passer....

I dag tenkte vi å gå opp til Prestvannet på Tromsøya, som forøvrig er motivet for maleriet dere kan se i bloggen min. Selvmalt er velmalt...
Uansett, vi har sett en del ender i fjæra i det siste, og nå hadde vi den lysende ideen at vi skulle foreta årets første andemating.
Som vi gledet oss!

Vi samlet sammen brødrester og en kompis av guttungen, og la friskt ivei. Ble litt slitne etterhvert, ikke annet å vente, korte føtter på de fleste i gjengen. Men vi planla nøye hvordan vi skulle forhindre at måsen tar alt brødet fra endene, og hunden fikk en sentral rolle i planene naturligvis.

Litt til gåing...
Endelig var vi framme.
Men hvor var Prestvannet?

Ah, selvfølgelig! Prestvannet er ferskvann, og dermed fremdeles frosent!
Faktisk så frosent at folk føk over i diverse skispor, på kryss og tvers av den store åpne plassen. Uten tanke for at det skulle vært et vann under føttene deres, og at vi faktisk hadde med mat til fuglene som skulle svømme på det vannet.

Tre fårete barneansikt, et fårete voksenansikt og en ubekymret, lykkelig hund. (Ikke fårehund, men det hadde jo gjort seg godt i denne sammenhengen.)

Velvel, vi fikk oss en fin tur i hvertfall.
Og stekt brød med sukker på er faktisk ganske godt.... selv om man ikke er and!