Han gjør det med ujevne mellomrom, fordi han kommer til å tenke på at det jo er min feil at han er syk og deprimert og så videre. Det er nemlig jeg som har gjort et eller annet for mange år siden som fremdeles tynger han, og derfor blir han bare mer syk når han har kontakt med meg. Faktisk er det terapeuten hans som forlanger at han kutter kontakten, fordi jeg kan være så skadelig for han. (Det har selvfølgelig terapeuten aldri sagt.) En gang forklarte han meg at han måtte bryte med meg "av hensyn til helsevesenet", fordi han kunne miste uføretrygden hvis de fikk snusen i at han snakket med meg. Jeg hadde tross alt vært så ødeleggende for han.
Jeg svarer på bekskyldningene hans med taushet.
Hva annet skal jeg gjøre?
"Ja pappa, det er godt mulig at jeg sa noe til psykologen din en gang som du ikke fortjente hundre prosent. Det er mulig jeg snudde på en historie så den så mer dramatisk ut. Men jeg trodde kanskje at jeg måtte det, har du tenkt på det? For å bli hørt.
Jeg ble aldri hørt når jeg ba om å få slippe ut av fengselet ditt. Mamma drasset meg med tilbake fra krisesenter og familie og venner, gang på gang på gang. Du var kongen, og familien var ditt kongerike. Du var suveren, jeg var ubetydelig - eller irriterende når jeg kom i veien for deg. Av og til var jeg interessant, når du leste en spennende bok om en ny måte å oppdra unger på for eksempel. Da var jeg veldig interessant, et praktfult forskningsobjekt. Jeg ville nok heller ha fortsatt å være ubetydelig..
Alle dine runder med alkohol og møbelknusing, alle dine umulige og uforutsigbare krav til meg, dine krav om kjærlighet og respekt, du sugde barndommen ut av meg før jeg fikk levd den selv. Redselen ble den største følelsen i meg, den tok nesten hele kroppen min. Det ble ikke plass til så mange andre følelser. Det ble ikke plass til så mye meg.
Du ser ikke dette du, pappa. Du har ikke den minste lille mistanke om at det kan være slik. Du har da aldri gjort en flue fortred, det er jo jeg og mamma og for såvidt hele resten av verden som har rottet seg sammen mot deg. Du er kongen og kongeriket har forrådt deg."
Noen ganger lurer jeg på hva som ville skjedd hvis jeg sa akkurat det jeg tenkte til han. Hadde jeg hatt krefter til det ville jeg kanskje gjort det, bare for å få studere konsekvensene. Antakelig hadde det blitt storoppvask, og telefonstorm til alle han kjenner med informasjon om hvilken djevel jeg er. Ikke for at noen hadde trodd han, alle vet hvor syk han er. Men for en belastning det ville bli for alle. Nei, det gjør jeg ikke.
Jeg tier heller stille og priser meg lykkelig for at det ikke haglet inn med forferdelige beskyldninger og annet søppel denne gangen.
Og så krysser jeg fingrene for at tausheten hans varer så lenge som mulig.
Maset kommer tidsnok tilbake.
Jeg blir så sint på terapeuter som er på den måten!! Min veldig karismatiske ex gikk til psykologen min (som han hadde sendt meg til) for å forklare "hvordan det egentlig var", og sa løgner om meg for å klage på meg, for å vise hvor rett han hadde i at jeg måtte forandre meg. Psykologen trodde selvfølgelig på ham, det gjorde alle. Ikke la det gå innpå deg!
SvarSlettJa, slike karismatiske mennesker blir ofte trodd av den store hop. Det er vanskelig å være en av de få som kjenner hans sanne ansikt. Og det er nesten ulevelig å være hans utpekte offer.
SvarSlettNår det gjelder pappas psykiater, så var det ikke slik. Jeg tror jeg uttrykte meg litt snurrig.... Psykiateren har mest sannsynlig anbefalt pappa å ikke ha kontakt med meg. Han vet hva pappa har gjort opp gjennom årene. Men pappa vrir på alle slike ting, og misforstår og tror det handler om han. At han må beskyttes. Han er nemlig det eneste offeret i denne verden, alle andre er potensielle idioter, dørmatter, hushjelper, slaver, u name it. Derfor sier pappa at det er for å beskytte seg selv at han ikke vil ha kontakt. Han legger på all dramatikk han kan finne, og overdriver til det hele blir patetisk. "Av hensyn til helsevesenet", det er jo til å le av. Hadde det ikke vært så trist...