#2

Andre time hos psyken i dag.
Jeg får en del spørsmål om livet mitt nå i en oppstartsfase, i sånn passelig kronologisk rekkefølge.
Det gjør at jeg må huske på ting, hvilket jo både er spennende og interessant.
Men noen ting er sårere å huske enn andre, selvfølgelig.
I dag var det tanken på mitt (forsåvidt korte) opphold på barnehjem.
Er usikker på hvor gammel jeg var, men sånn rundt 4-5 må det ha vært.
Husker så godt første natta, at jeg ikke fikk sove og måtte ned og sitte med de voksne.
Fikk sitte på et fang, det var godt og rart på samme tid. Fremmed fang....
Merkelig nok husker jeg ingen andre kvelder eller netter fra barnehjemmet, jeg lurer på hvorfor? Var jeg ensom og utrygg? Litt som Lillebjørn Nilsen: "Stilleste gutt på sovesal 1"... bortsett fra at jeg var jente da. Stilleste jente i andre etasje....

Jeg tenker på mamma og hvordan det må ha vært for henne å plassere barnet sitt på institusjon. Hun hadde jo ingenting annet enn kjærlighet til meg, og var hverken rusavhengig eller psyk. Hun sprang ned dørene så lenge jeg var der, jeg så mamma ofte og mye. Jeg tenker på hvordan det hadde vært å sette min sønn på institusjon nå.
Stakkars mamma!

Jeg tenker på pappa og hvordan det må ha vært for han å plassere barnet sitt på institusjon.
Det må jo ha vært veldig praktisk, sikkert logisk med tanke på at ingen i familien var verdige til å få tilby oss et sted å bo. Hans logikk, hans avgjørelse. Jeg kan ikke huske å ha sett veldig mye til pappa i den tiden jeg var der.
Stakkars pappa!

Jeg tenker at den perioden i mitt liv neppe har gjort så mye med meg, den var relativt kort og jeg kan ikke huske veldig mye traumatisk egentlig. Men jeg vet at den lille jenta jeg var da savnet mammaen sin, og jeg blir trist når jeg tenker på det. Det er et vemodig minne.
Stakkars lille jente.....