På vent

Jeg er i en periode hvor jeg føler at jeg venter på resten av livet.
Det er to uker til siste time hos psykiater, hvor vi skal oppsummere og jeg får høre hva han tenker om eventuell diagnose.
Jeg venter på telefon fra den andre psykiateren, som jeg skal inn til vurdering hos i forbindelse med psykoterapi.
Jeg venter på at skoleåret skal bli ferdig. Etter sommeren skal jeg nemlig bli student ved siden av jobb, og dermed begynner jeg på atter en ny vei i livet.
I sommer har jeg dessuten planer om å skrive en del, som jeg ikke rekker særlig mye av nå.

Denne ventingen har antakelig ingenting med de nevnte ting å gjøre...

Jeg har en tendens til å starte livet på nytt med jevne mellomrom, enten på den ene eller den andre måten.
De siste årene har jeg selvfølgelig måttet starte på nytt litt i det små, stabilitet er tross alt viktig når man har barn. Men jeg starter likevel så mye på nytt som jeg føler jeg kan tillate meg.

Jeg har lurt litt på hva det kommer av, denne trangen til å få ein dag i mårå.

Kanskje har det sammenheng med alle gangene jeg og mamma flytta ut?
Eller alle gangene vi flytta tilbake?
Kanskje er det en overlevelsesmekanisme, kanskje må jeg bevise for meg selv at jeg er i stand til å snu på hælen og gå en annen vei når som helst? Vandre vekk og ikke se meg tilbake, søke nye horisonter for å sleive litt med språket ...

Eller kanskje jeg bare er sånn.
Litt ustabil, rett og slett.

Jeg ser ikke bort ifra at jeg bare har et overdrevent forklaringsbehov heller, det er flere som forteller meg at jeg leter for mye etter hva som "feiler" meg.

Men jeg undres nå likevel.....

Å blogge når man er grønn på blogging

Etterhvert som jeg sitter her med denne bloggen min, innser jeg at det gjemmer seg tusenogfemti hemmeligheter bak kunsten å blogge.

Og da snakker jeg IKKE om kunsten å skrive!

Tenkte jeg skulle melde meg inn i noen av disse bloggsamfunnene, for å se om noen oppdaget bloggen min, men det var ikke bare å skrive "hei, her er jeg" på et innmeldingsskjema nei...
Jeg KAN adressen til bloggen min altså, i tilfelle noen skulle få lyst til å spørre om det åpenbare. Det er ikke det som er problemet.

Men hva skjer når jeg pinger bloggen min for eksempel?
Og hva er forskjellen på javascript og... eh... rss? RSS? RRS? Whatever...
Hva ER egentlig javascript? Og hva står disse forkortelsene for?
Jeg vil jo bare vise fram bloggen min?

Jeg finner meg selv til stadighet foran skjermen her, med Vannet Under Broen på skjermen, men tilbringer ikke mye tid med selve skrivingen (som altså er bloggingen i mitt hode) må jeg si. De fleste timene går med på å forske på bloggsamfunn, lese andres blogger og la meg imponere stort over profesjonaliteten i oppsett, lenker og så videre, samt klø meg i hodet fordi jeg ikke mestrer nok til å gjøre min egen blogg like profesjonell.

Frustrerende?
Så inn i granskauen frustrerende!

Jeg HATER å ikke forstå hva jeg holder på med, og jeg blir ganske enkelt FORBANNET på både meg selv og denne (for meg) nye måten å dele det skrevne ord på. Jeg ender opp med å surfe rundt i det uendelige, i målløse søkener etter svar som jeg ikke finner fordi jeg ikke leter på rett plass. Jeg googler og kvasirer og prøver og feiler. Og feiler. Og feiler. Og feiler.
Av og til blir det riktig, men det har jeg inntrykk av er mest tilfeldig.

Det siste forsøket mitt gikk ut på å legge ut en epost-adresse på siden, til de som eventuelt får lyst til å sende meg noen ord. Fikk jeg det til? Vel, adressen ligger der, men det ser ikke ut som man kan klikke på den og få sin egen outlook eller hva man nå har opp.... Det er nummeret før man må skrive adressen ned for hand, og så skrive den inn i avsender-feltet på den nye meldingen man ønsker å sende. Vel, liten Irmelinsk overdrivelse der, klipp og lim fungerer sikkert.... Men LIKEVEL!!!

Men jeg gir meg ikke, vit det, jeg gir meg aldri når jeg har det som nå.
Jeg finner meg ikke i å føle meg som en internett-treåring, jeg har tenkt å finne ut av dette!
Alt dette!
Bare vent....

Og i mellomtiden: Bær over med meg da?

Voksen, du liksom...

Sitter her og ser på innledningen min.
Ser at jeg snakker om veien mot et lykkeligere voksent liv.
Voksent liv?
Bør kanskje fortelle folk her inne at jeg faktisk er 35 år.
Og at jeg fremdeles ikke har peiling på hvordan man er når man er voksen.
Hvordan man føler seg.
Bortsett fra at man neppe føler seg slik jeg gjør.
Jeg går nemlig fremdeles og venter på det voksne liv.
Noe sier meg at jeg ikke kommer dit......

Link fra Ida blomquist sin blogg

Sjekk linken jeg nettopp la ut, som Ida Blomquist har funnet.
Takk Ida, for at jeg får linke.
Kaster litt stein i glasshus kanskje når jeg ler av denne, men greier ikke la vær.
Om det ikke treffer spikeren midt på hodet, så treffer det i hvertfall mitt hode.

Hallo og velkommen til Mental Helse Hotline. « Ida blomquist

Hallo og velkommen til Mental Helse Hotline. « Ida blomquist

Atter en flukt

Det er kaos og bråk i stua.
Hun ligger i senga si og hører, lytter, forsøker å tolke lydene.
Pappa er full.
Han raser rundt.
Mamma gråter.
Hun kjenner hjertet banker, pusten stokker seg.
Det blir umulig å bli liggende, hun må opp og få på seg klær.
Beredskap.
Stille inn i bukse og genser, liste sokker på, forsiktig åpne soveromsdøra uten å knirke, sakte sige ut i gangen og sjekke at sko og jakker er klare til å hoppe inn i.
Flere ting å tenke på?
Mammas veske står nede. Håper hun får den med seg!
Ned to trinn i trappa, uten en lyd, sette seg der en stund og høre på ukvemsord og ralling fra han.
Plutselig ser han henne.
Pusten stopper.
Han roper henne ned.
Forklarer henne inngående hvor spesielt vondt det er for akkurat han at sønnen døde.
Hvordan ingen i hele verden har gjort noe godt for han.
At han ønsket hun og mamma var død i stedet.
Hun lytter, ser på han, svarer ikke.
Redsel, redsel, redsel.
Mamma gråter, fortvilt og rasende. Ikke redd.
Redselen er bare hennes.
Plutselig fyker stuebordet gjennom lufta, faller i gulvet opp ned og knuser kaffekopper og askebeger.
Hun og mamma løper opp trappa, hiver på seg jakke og sko, mamma fikk med seg veska heldigvis.
Ut av døra, ut i natta, ut i gatene, vet hvor nærmeste telefonboks er.
Ringe taxi, hvor dro de?
Krisesenter?
Tanter eller onkler?
Besteforeldre?
Er det viktig?
Vekk med dem!

Barnesorg

10 år.
Lillebror er død.
Døde på sykehuset, bare 4 måneder gammel.
Han kom aldri hjem.
Sorgen river og sliter, hun gråter og tegner og skriver og leser.
Pappa sier at det finnes ingen gud.
Hvor skal hun gjøre av lillebroren da?
Hun setter seg i vinduskarmen og ser ut på stjernene.
Karlsvogna er stor og mektig, og henger rett over henne.
Hun ser for seg at han sitter der oppe og ser ned på henne.
Vinker.
Han er større enn da han levde.
En bror.
En medsammensvoren.
Hun vinker tilbake og tusler stille bort fra vinduet.
Hun er alene igjen.

Ut på tur, aldri sur!

Jeg passer barn og hund i helgen.
Det betyr at i stedet for meg og sønnen er det nå meg, to gutter og en diger hund i huset.
Som igjen betyr at vi må ut og gå. Masse!
Og før vi kan gå noen steder, må vi gjennom to diskusjoner om klær, luer, votter og så videre, samt gjerne et par doturer underveis i den prosessen.
Det er en tålmodig hund jeg passer....

I dag tenkte vi å gå opp til Prestvannet på Tromsøya, som forøvrig er motivet for maleriet dere kan se i bloggen min. Selvmalt er velmalt...
Uansett, vi har sett en del ender i fjæra i det siste, og nå hadde vi den lysende ideen at vi skulle foreta årets første andemating.
Som vi gledet oss!

Vi samlet sammen brødrester og en kompis av guttungen, og la friskt ivei. Ble litt slitne etterhvert, ikke annet å vente, korte føtter på de fleste i gjengen. Men vi planla nøye hvordan vi skulle forhindre at måsen tar alt brødet fra endene, og hunden fikk en sentral rolle i planene naturligvis.

Litt til gåing...
Endelig var vi framme.
Men hvor var Prestvannet?

Ah, selvfølgelig! Prestvannet er ferskvann, og dermed fremdeles frosent!
Faktisk så frosent at folk føk over i diverse skispor, på kryss og tvers av den store åpne plassen. Uten tanke for at det skulle vært et vann under føttene deres, og at vi faktisk hadde med mat til fuglene som skulle svømme på det vannet.

Tre fårete barneansikt, et fårete voksenansikt og en ubekymret, lykkelig hund. (Ikke fårehund, men det hadde jo gjort seg godt i denne sammenhengen.)

Velvel, vi fikk oss en fin tur i hvertfall.
Og stekt brød med sukker på er faktisk ganske godt.... selv om man ikke er and!

Ny psyk?

Snakket med den psykiateren som trenger kanditater til terapi i dag.
Vi ble enige om at jeg skal sende henne navn og kontaktinformasjon, og så skal vi ta noen samtaler først for å vurdere om jeg og terapien er kompatible - for å si det sånn.

Forsøker å ikke tenke for mye på det nå, det skjer for mye, varsellampene har begynt å blinke.

Vil gjerne sette alle mine planer ut i livet, snu opp ned på tilværelsen og få startet på alt annet enn det jeg helst burde. Og alt skal gjøres i går!

Og nå blir jeg ikke kvitt kursiven her....
Tror det er et tegn på at jeg skal pelle meg vekk fra skjermen, finne horisontalen, ignorere MrAngst og satse på litt søvn.
Forsøker det, jeg.

Selvkritikk

Psykiateren som utreder meg satte noen nye ord på meg i går.
Han sa jeg hadde noen indre regler, som styrer hvordan jeg er - og som er en del av meg, og derfor ikke bare kan "plukkes bort".
Reglene har skrevet seg selv gjennom de årene jeg ble formet.

Det er sant.
Jeg har slike regler, jeg vet det.
Jeg har bare ikke tenkt på det slik før.

Dessuten opponerer jeg mot reglene nesten på en daglig basis, gjennom å bevisst ikke følge dem.
Og selvfølgelig må jeg straffe meg selv etterpå, ved å nøye forklare meg selv hvor idiotisk jeg er.
Indre dialog....

Det er et interessant fenomen egentlig. Da jeg flyttet fra patriarken trodde jeg at jeg kom meg unna og kunne starte på Livet Slik Jeg Vil Ha Det.
I stedet tok jeg over patriarkens rolle selv, og fortsatte undertrykkingen av meg selv.
Helt på egenhånd.

Det er frustrerende, kanskje særlig fordi jeg ser det selv.
Jeg VIL jo ikke gjøre dette mot meg selv!
Jeg TRENGER jo ikke gjøre dette mot meg selv.
Men likevel turer jeg fram, styrer meg selv med jernhånd og saumfarer alle mine resultater med kritisk blikk.
Veier meg selv og finner meg for lett.

Trykker meg selv ned.....

Åh, jeg vil reise meg!

Nest siste møte med psykiateren

Jeg hadde time hos psykiateren som skal vurdere meg for eventuell bipolar lidelse i dag. Nest siste gang i dag, jeg får altså svaret om to uker!

Vet ikke helt om jeg gruer eller gleder meg, men jeg gjør vel helst litt av begge. Det blir en enorm lettelse hvis jeg får diagnosen, for da vet jeg plutselig hvor jeg skal plassere alle mine rare innfall opp gjennom årene. For ikke å snakke om alle periodene hvor svært få ser særlig mye til meg, utenom på jobb og i butikken og ellers nødvendige steder for å få verden til å gå rundt her hjemme... Men jammen er det skummelt også, bipolar er ikke akkurat en diagnose man tar lett på! Tror det går under alvorlig sinnslidelse, jeg... Nei ursj, det tenker jeg ikke på nå!

Det jeg egentlig skulle fortelle, var at denne psykiateren (som altså bare har meg inne for vurdering av diagnose) hadde et nummer til en annen psykiater, som trenger kandiater til psykoterapi. I forbindelse med videreutdanning, tror jeg...

Dette vil jeg!
Jeg vil det kjempemasse!
Tenk for en gave, å få lov til å jobbe med alle disse "feilkoblingene" som jeg jo VET kommer fra barndommen, og som jeg SER og IKKE VIL HA DER!
Tenk å få hjelp til å finne nøkkelen til den autentiske meg!
Jeg vet det er hardt arbeid, men jeg er motivert for hardt arbeid!
Jeg jobber jo allerede hardt med akkurat dette, forskjellen er å slippe å jobbe alene.
En profesjonell til å vise meg hvordan jeg kan jobbe, DET er luksus, det.
Jeg skal ringe denne psykiateren i morgen, jeg.
Håper jeg blir vurdert som en egnet kandidat.....
Kryss fingre og tær, det gjør jeg!

Vårfornemmelse

Det har plutselig blitt lysere, mildere, lettere ute.
Jeg sier plutselig selv om det naturligvis har kommet sigende forsiktig og over tid. Jeg har alltid denne følelsen på senvinteren, av å våkne med et rykk etter vinterdvalen og oppdage at det er en verden rundt meg. Jeg legger liksom ikke merke til lyset før det har gått noen uker, og kroppen har ladet seg opp litt.
Bang! Jeg lever!

Tradisjonen tro har jeg tusen ideer til forskjellige prosjekter på denne tiden av året, planer for hvordan livet skal bli Helt Fantastisk og Ikke Til Å Tro. Noe naivt? Sikkert. Men gjør det noe da? Senvinteren og våren er framtidshåpets og optimismens sesong, og det hender faktisk at det dukker opp en og annen produktiv tanke innimellom alle luftslottene mine.
Jeg tror ikke jeg har tatt noen store avgjørelser på andre tidspunkt faktisk. I hvertfall ikke som det har blitt noe av. (Nåja. Det er sikkert en sannhet med modifikasjoner, men som sagt er dette optimismens sesong.)

For tiden grubler jeg mye over jobb og karriere og jakten på det gode liv.
Vil jeg være der jeg er i dag?
Jeg trives jo på jobben, men det passer ikke meg så godt å være slave av klokken til enhver tid på døgnet. Jeg er et periodemenneske, og gir gjerne hundreogfemti prosent når jeg er på topp - og flater fullstendig ut mellom toppene.
Faktisk egner jeg meg bedre som student enn som ferdig studert, frihet til å ikke lese i perioder og ultrapress i forkant av oppgaver og eksamener er perfekt for meg.
Men det kan man jo ikke leve av? Sånn i lengden mener jeg?

Jeg pusler litt med tanker om å skrive en bok, kanskje det kan være en mulighet? Boken om meg... Men er det interessant nok da, er det noen som vil gi den ut? Og har noen lyst til å lese den? Kanskje, og kanskje ikke. Tror jeg gir det en sjanse i hvertfall. Kanskje....

Fikk en kommentar av mamma i går om å ikke fly helt i taket (hun gestikulerte flygingen, temmelig talende og godt beskrevet) med mine nye framtidsplaner. Tror kanskje hun synes jeg tar litt vel av når jeg setter meg noe nytt i hodet. Og det har hun selvfølgelig rett i. Men slapp av mamma, jeg skal IKKE hive alt over bord for å stake ut en fullstendig ny kurs uten sikkerhetsnett. Slik jeg har gjort det før (lånte for eksempel penger til en enveisbillett til London en gang, ble borte i et halvt år). Men det er vel lov til å drømme litt? Teste ut ulike muligheter, sånn litt på siden av det trygge, og se hvordan det går? Framtidshåpets og optimismens sesong...

I dag er det sol ute igjen, og jeg merker for første gang på sikkert et halvt år at jeg rett og slett har lyst til å vaske huset. Vaske huset! Lyst! De som kjenner meg får seg sikkert en god latter nå.

Tror jeg går og finner vaskebøtta...

MrAngst

Jeg har min helt private angst. MrAngst heter han, og han kommer om kvelden.
Som oftest minner han meg på hvor langt jeg henger etter på jobb, eller han maler mentale bilder for meg om hvordan jeg kan bli avslørt som idiot av mine kolleger.
Noen ganger peker han med en ubarmhjertig finger på regningsbunken min, og håner min elendige økonomiske styring. Som egentlig ikke er så elendig lenger, men det nevner han ikke med et ord.
Det hender at MrAngst bare går sakte rundt meg, med armene i kors, ser på meg fra sin plass litt over hodet mitt og ikke ytrer et ord. Det er nesten det verste. Da blir han enda sterkere, for jeg vet ikke hva han vil og det gjør meg utrygg.
Men i kveld har han et høyrøstet, tydelig budskap:
Patriarken kommer til å starte krig mot deg, Irmelin. Du har satt ord på ting du burde holdt munn om, og det kommer ikke til å falle i god jord. For egentlig har du ikke lov til å snakke om dette, det kalles å svartmale Patriarken. Svartmaling skal vi ikke ha noe av, vet du ikke hvor slem du er nå?
Og jeg vet.
Jeg vet at verden går i bane rundt Patriarken, at enhver ytring som kan oppfattes negativt om han er en dødssynd.
Men i kveld lytter jeg ikke til MrAngst. Jeg er redd han, jeg krymper meg under hans blikk, men jeg bøyer ikke av.
Dette er min historie!

Dødsens alvorlig

Det er en solfylt ettermiddag, og hun har vært ute og lekt med venninnene i gata. Det er deilig med vår, det lukter asfalt og det blir ikke skikkelig mørkt når det lir mot kveld lenger. Hun elsker våren!
Nå er hun sulten, småtrøtt og litt kald i kroppen - hun vil inn og spise kveldsmat, og finne roen i hjemmets lune rede.

I samme øyeblikk som hun åpner døren til leiligheten kjenner hun at det er noe veldig, veldig galt.
Det fyller luften, helt ned til yttergangen.

Det er stille! Altfor stille.... Hjertet hopper over et slag. Alarm, alarm!
Der hører hun en liten lyd. Er det mamma? Ja, det er mamma! Hun gråter, gjør hun ikke?
Ikke sånn fortvila høy gråt, men stille og forsiktig.
Hva er dette?
Det er noe anderledes, det er ikke vanlig ubehag i leiligheten. Det er noe hun ikke vet hva er.
Hva er det?
Forsiktig går hun opp trappa til etasjen der stua og kjøkkenet ligger.
Hun finner dem på kjøkkenet.
Pappa står med ryggen mot veggen.
Mamma henger rundt halsen hans.
Hun gråter, men ikke sterkt og høyt. Det er ingen redd gråt. Mamma er lei seg!
Hvorfor er hun lei seg?
Pappa har noe i ene hånda, hva er det?
Når hun kikker nærmere ser hun at det er geværet han bruker til jakt.

Skal han på jakt? Er det derfor mamma er lei seg?

"Mamma? Hva er det?" Det er såvidt stemmen bærer, såvidt hun tør å spørre. Hva om han er full, og hun avslører at hun finnes nå? Han må ikke vite at hun finnes når han er full, han skal ikke se henne når han drikker. Hun forsvinner når han drikker....
Mamma rekker ikke å svare, pappa tar ordet.

"Pappa er nødt til å dø, lille venn."

Hun ser forvirret på dem begge. Glemmer å være redd og på vakt.
"Hæ?"
"Jeg har det så grusomt, det er for vanskelig å leve. Pappa skal skyte seg."
Mamma kommer med en fortvilet lyd, river seg løs fra pappa og drar henne med seg inn i stua.
"At du kan snakke til ungen slik!"
"Hun har bare godt av å høre sannheten. Hun er så moden og reflektert, enda hun er bare seks. Hun forstår!"

Det ble en lang kveld.
Hvordan endte det?
Hvordan kom hun seg i seng?
Hun var delaktig i de voksnes forskrudde dødsdiskusjon i timesvis, og hun utbrøt en gang at hun forsto at faren måtte dø.
Hun ga han tillatelse.
Men hvordan kom hun seg i seng?

Hun vet bare at hun våknet neste morgen, og han levde fortsatt.
Fremdeles levde han.
Selvfølgelig levde han!
Var det noe problem?
Det har ikke vi merket....

Fanget

De bor i en treroms, hvor begge soverommene ligger i første.
Rommene har begge vinduer ut mot gata.
Hun har nettopp byttet rom, kanskje hun ba om det selv?
Hun sitter på senga og lytter med hver fiber i kroppen, kjenner at hun dirrer litt.
Oppe er det uro, dunking, sinte stemmer, snøvling, gråt.
Spenningen i kroppen stiger, skal hun stikke av?
Hun har en venninne litt lenger bort i gata, dit kan hun løpe selv om det er midt på natta.
Venninnen og moren tar vare på henne.
Der er det trygt!
Hun har nesten bestemt seg, det er like før hun går mot døra.
Et voldsomt rabalder oppe.
Hun hopper til, isner i skrekk.
Løper til døra.
Plutselig kommer kroppen til pappa ramlende nedover trappa som en potetsekk.
Sekken stopper rett foran døra hennes.
Fanget!
Hun åpner døra så vidt på gløtt, han ligger der bare.
Hun ser på han.
Hva skal hun gjøre nå?
Forsøker med snill, tynn stemme:
"Pappa, kan jeg få komme forbi?"
Han svarer med skummelt, digert brøl:
"NEEEEEEI!"
Hun hopper inn i rommet, døra smeller igjen.
Fanget.
Ingen steder å løpe.
Forsøker vinduet, oppdager til sin store skrekk at det ikke kan åpnes lenger enn på gløtt.
Hva er det hun har gjort?
Hvordan kunne hun bytte rom uten å sjekke at vinduet går an å åpne?
Hun vil vekk!
Hjelp!
Hun kryper sammen på senga, med dyna godt rundt seg, ørene på stilk mot døra.
Hva om han kommer inn?
Kjære Gud, la han ikke komme inn!
Hun sitter der til hun hører at han snorker.
Tør fremdeles ikke snike seg forbi han, han ligger der som en fangevokter i monster-ham.
Hun sovner til slutt, sittende inni dyna.
Neste dag forteller hun moren at hun vil ha det andre rommet tilbake.
Det med vindu som man kan komme seg ut av.

Om minneboken

Jeg har lagt inn noen minner, som er merket "Minneboken". Det kommer flere, sikkert mange flere, etterhvert.

Meningen med disse minnene er ikke å sjokkere, eller å utbasunere hvor dramatisk jævlig oppveksten har vært. Det har ikke vært så jævlig sett fra mitt ståsted, oppveksten er min og den er normalen for meg. Jeg vet ikke hvordan det er å ha en annen oppvekst.
Jeg har mange gode minner også, og de kommer inn her med tid og stunder.

Det er flere grunner til at jeg skriver det jeg gjør i minneboken:

*Jeg rydder i mine egne tanker på den måten. Å sette ord på minnene setter det hele i system på et vis, og ufarliggjør det hele litt. Det er mye forvirring forbundet til minnene mine, og forhåpentlig skaper jeg litt klarhet for meg selv på denne måten.

*Jeg håper at andre som lever - eller har levd - i tilsvarende verdener skal finne trøst, inspirasjon eller i det minste håp i mine skriblerier. Kanskje finnes det en god framtid for nettopp deg også?

*Jeg håper at de som jobber med barn eller på andre måter møter barn, skal kunne lese hvordan det faktisk kan være. Jeg er inget ekstremtilfelle. Jeg hadde matpakke med meg på skolen hver dag i ni år, jeg hadde ingen atferdsproblemer eller suspekt utseende. Jeg hadde ingen merkelapp i pannen. Jeg hadde lange lykkelige perioder imellom stormene. Likevel var det mange ganger ingen tvil om at ting ikke var som det skulle være. Jeg håper å kunne inspirere til å se barna som er som jeg var. Kanskje får bare et barn den hjelpen det trenger på grunn av bloggen min. I såfall anser jeg det som en formidabel seier.

Sydenferie.

De er i syden for n'te gang. Det er viktig å vise folk at man har råd til skikkelig ferie!
Hun har falt på noen steiner på stranda og skrapt av seg en tånegl. Mamma følger henne til et sykehus som turoperatøren anbefaler, og hun får plasterspray på tåa og stivkrampesprøyte i rumpa.
Etterpå går de i en blomsterbutikk for å kjøpe blomster til pappa.
Pappa har bursdag.
Hun får en bukett hun også, fordi hun har vært så flink jente.
Tilbake på hotellet har det skjedd noe med pappa.
Han er sint.
Og full selvfølgelig, man er jo i syden og har tross alt rett til å drikke øl når man vil.
Hva er han sint for?
Det er kanskje uvesentlig.
Hun står med buketten hans i armene, som hun skulle gi til han. Mamma påpeker at de kommer med bursdagsblomster.
Han kommer mot henne med hendene hevet som en løve som går til angrep, med ansiktet forvridd i et sinne som ligner en vulkan.
Hun besvimer nesten av redsel, han angriper henne!
Men det er blomstene han angriper.
Han røsker dem ut av hendene hennes, og hiver dem veggimellom.
Etterpå sparker han en skillevegg som står fast mellom tak og gulv, syv-åtte ganger til den er helt ute av posisjon.
Hun skal liksom legge seg.
Mamma går ut på balkongen.
Han suller rundt en stund, så går han etter henne.
Plutselig hyler mamma hjerteskjærende.
Han har kastet en stor balje med iskaldt vann over henne.
Etterpå går han og legger seg.
Endelig går det an å sove forholdsvis trygt. Alarmen skrus av for denne gang.

Neste morgen.
Han strever i mange timer med å få sparket veggen tilbake på plass, mamma må hjelpe han, selv med sko på gjør det vondt.
Hvordan greide han det barføtt i går med bare noen få spark?
Så skal det ut og soles og bades, og ingen skal snakke om at det finnes vonde opplevelser. De er idealfamilien!

Tause forventninger

Det er viktig å oppføre seg riktig.
Man skal ha oppdragelse og manerer, og være snill og føyelig.
Men man skal være utadvendt og sprudlende og høflig og stille blant folk!
Og akkurat i det rette øyeblikket skal man brilljere med sit intellekt, som er langt foran jevnaldrende.
Alt dette vet hun.
Og ingenting av dette vet hun likevel.
For hun oppfører seg ikke riktig.
Hun har ikke oppdragelse og manerer, og hun er ikke snill og føyelig.
Hun greier ikke å være både utadvendt og stille på en gang.
Når er til enhver tid det rette øyeblikk? Og hvilken brilljering skal hun velge?
Hun leser uleselige kommandoer i øynene hans og forsøker å reagere riktig hver gang.
Men hun leser uten unntak fullt leselige meldinger i øynene hans om total fiasko.
Hun mislykkes.
Hun får øyenbrynene. Forte sammentrekninger av øyenbryn, som er ment bare for hennes øyne.
Hun mislykkes.
Og krymper videre.

Den skjeve vognen på pikerommet

Hun står og ser på dukkevogna si.
Den fine dukkevogna som hun nettopp har fått.
Den er skjev og går nesten ikke an å trille lenger.
Hva hendte egentlig?
Hun husker ikke.
Det er borte.
Mamma kommer hjem fra jobb.
Mamma og pappa snakker.
Pappa snakker om jævla ulydig og en masse andre ord hun ikke får tak i.
Mamma sier noe i en rar tone, liksom lei seg og sint på en gang.
Det er noe hun ikke har fått til, men hun vet ikke helt hva.
Dukken ligger på gulvet.
Stakkars dukken, har falt ut av vogna si.
Hun plukker den opp, pakker den inn i et teppe og synger en sang for den mens hun rugger den forsiktig.
Stemmene ute i stua svinner bort, krymper liksom og blir til en uvesentlig mumling.
Hun legger dukken i vogna si.
Legger ikke merke til at den er skjev lenger.
Har det hendt noe?

Nattlige tanker

Sitter her med min helt ferske blogg. Mitt aller første forsøk på å føre weblogg... Det er spennende, og samtidig skummelt. Mestrer jeg dette da? Og er det i det hele tatt noen som kommer til å lese det jeg skriver?
Æsj, det spiller vel ingen rolle egentlig, hovedsaken er at jeg skriver! Og at jeg tenker! Ikke sant?
Håpet mitt er å kunne sette et ærlig lys på hvordan det er å være meg - en såkalt ressurssterk voksen som ble til i en mindre barnevennlig atmosfære, og som fremdeles sloss med spøkelser fra det som var.
Jeg oppfattes nok som sterk, tydelig og (uh, vanskelig å si ordet selv) dyktig i det jeg gjør, men innvendig blåser det opp til storm både titt og ofte.
Jeg har en del angst, og jeg er ikke spesielt romslig med meg selv. Feil er sånt som andre har lov til å gjøre.
Men jeg lever, tenker og handler. Hver eneste dag.
Og jeg har et stort hjerte.
Det er mitt inderlige ønske å finne nøkkelen til den egentlige meg, til den jeg kan være tilfreds med og trygg på, og som jeg kan bli gammel i fred sammen med.
Eller kanskje handler det om å bli tilfreds med den jeg er i dag....
Uansett hvilket det er, det er dit jeg vil.
Og jeg tror det er mulig, alt er mulig for den som vil nok!

Tidlig minne.

Hun er ca 4 år.
Det er kaos og bråk rundt henne, pappa er sint og farlig og lukter rart, mamma er redd og fortvilt i stemmen.
Det er mye gåing og roting i stua, noe rives ned og pappa faller.
Han kommer seg opp igjen.
Mamma løper inn på soverommet, og romsterer en masse.
Pappa snøvler og raver og roper.
Hun begynner å gråte.
Hun er redd.
Da skal pappa trøste, og løfter henne opp.
Panikk!
Hvit bomullstrøye med knapper i halsen er alt hun ser.
Alt som er utenfor knappene grøter seg sammen til en grå masse.
Hun hyler av alle krefter og spreller og bokser i skjorta.
Hun faller i gulvet.
Mamma kommer, sammen løper de.
Ut i kulda, ut i mørket.
Faren over.
For denne gang.