Ferien er her!

Jeg er lærer, og akkurat på denne tiden av året er det den beste jobben i verden!

Ja misforstå meg rett altså, jeg finner mye glede i jobben på vinteren også. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er mye stress i yrket mitt. Og det er på grensen til umulig å legge jobben fra seg. Jeg våkner hver søndags morgen med jobben i hodet, og bruker stort sett hviledagen til å bli klar - praktisk og mentalt til å gå på jobb.

Men når det nærmer seg slutten av juni får vi lønn for strevet!

Lykkelige barn som gleder seg til å nyte livet til fulle i to måneders frihet.

Glade kolleger som oppsummerer året som har gått - og som aller oftest finner at lista over suksesser er lengre enn den over nederlag.

Kartleggingsprøver som viser at elevene har utviklet seg også i år, at de har lært noe.

Ryddige kontorer, sirlige stabler med permer og bøker - klare til å flyte rundt i planleggingsvirvelen til høsten igjen.

Og muligheten til å glemme jobb. For noen uker.

Jep, jeg gleder meg til å nyte ferien min!

Skyldfølelsen

Da jeg var hos terapeuten i går, snakket vi blant annet om skyldfølelsen.

Jeg føler skyld for mye rart i mitt voksne liv, også for ting jeg vet er absurde å føle skyld for.

Jeg føler skyld fordi mamma har dårlig samvittighet for barndommen min.

Hvis jeg ikke var til ville heller ikke barndommen min vært til. Og dermed ikke den dårlige samvittigheten hennes.

Jeg føler skyld fordi jeg har med meg barndommen i sekken min, også når jeg oppdrar min sønn. For selv om han ikke merker mine traumer påvirker jo disse mine avgjørelser i hverdagen.

Jeg føler skyld for å ikke strekke til på jobb, selv om timene ikke samsvarer med arbeidsmengden. Det er min skyld når ikke alt er gjort hundre prosent og helt korrekt.

Men jeg trodde ikke jeg følte skyld for opplevelsene i barndommen!

Jeg har alltid vært helt klar på at disse hendelsene var patriarken sine, det var han som utførte udådene. Ergo hans skyld. Dette har jeg visst fra jeg var liten. Dette har vært årsak til mitt sinne mot han, min redsel for han og min avmakt overfor han.

Men etterhvert som vi snakket i går ble det klart for meg at jeg har nok tatt min barnslige del av skylden likevel, selv om jeg ikke har tenkt "min skyld".

Stille før stormen er en velkjent tilstand hos barn som lever i turbulente familier. Når det har vært stille en stund bygger angsten seg opp, og ønsket om en forløsning for igjen å kunne slappe av en stund melder seg.

Jeg ønsket meg utbrudd når det hadde vært stille en stund.

Og jeg prøvde hardnakket å ignorere minnet om disse ønskene når utbruddet kom. Hvordan kunne jeg ha ønsket meg dette? Ikke tenk på det, Irmelin!

Skyldfølelsen tar mange former, kanskje spesielt når man er barn.

Jeg har fått nok en ting å tenke på.

Slagene som falt

Hun våkner av en lyd.
Senga står i samme soverom som foreldrene.
Hun forstår ikke helt hva som skjer, men hun hører morens hviskende gråt fra senga.
Dunk, hviskende gråt.
Dunk, hviskende gråt.
Hun begynner å gråte selv, høyt.
Da stopper dunkene.
Mamma står opp og samler sammen noen klær.
Pappa forteller at mamma har vært utro med masse mannfolk.
Mamma protesterer.
Hun forstår ikke, hvilke mannfolk? Hva betyr utro?

De er på badet.
Mamma har stor leppe, den liksom buler ut av ansiktet hennes.
De snakker sammen, mamma smiler varmt og sier at dette skal gå bra.
De er der inne, men hvor lenge?

Hun sitter på sparken, vendt mot mamma.
Mamma sparker fort, fort.
Hun ser seg bakover mange ganger.
Det er mørkt ute.
De sparker i mørket.
Ut i mørket.

Gi meg et viskelær, noen.

Vonde minner i dag hos terapeuten.

Ringing i ørene, puster med mellomgulvet, svetter.

Redd for å huske, men husker likevel.

Det er lenge siden jeg har følt på trangen til å viske vekk hele barndommen, men i dag var den der.

Jeg vil ikke ha disse minnene, vil ikke tenke på dem.

Men jo mer jeg nekter å tenke på dem, jo flere andre problemer dukker opp i meg.

Tvangstanker, angst, komplekser.

Det er mye å dykke i.

Og jeg vet det er nødvendig.

Men kan jeg ikke bare viske vekk noe da?

Nå begynner jeg å gå

Mine første timer hos psykiateren har handlet om å kartlegge mitt liv, og de som har stått meg nær i oppveksten.

Plankekjøring, med andre ord.

Jeg har pratet om alle disse opplevelsene så mange ganger at jeg gjør det uten følelse og med stor avstand til realiteten i det jeg sier.

Da vi i dag vandret over i hvilke problemstillinger som plager meg i nåtid - og så satte det litt i sammenheng med alle disse opplevelsene - trodde jeg derfor at den samme avstanden var på plass. Jeg pratet lett og nesten fagmessig, liksom reflekterte sammen med behandleren. Vi var ganske enige, og jeg hadde ikke følelsen av at det kom opp særlig mye nytt.

Men så gjorde det visst det likevel.

Jeg har fått bekreftelse på noen ting, som jeg egentlig visste fra før.

Men jeg har fått bekreftelse på at sånn kan det godt være!

Det levendegjør minnene mine på en måte jeg ikke var forberedt på.

De er ikke en film jeg kan fortelle om, de er levd liv.

Og her sitter jeg altså nå, tom for ord men full av tanker likevel, og kjenner på et trykk i brystet.

Dette er begynnelsen på en lang vei, et stort lerret, en tung jobb.

Og tunnellen er for lang til å se lyset i andre enden foreløpig.

Jeg får bare håpe at det er der......