Deprimerte beskrivelser

Jeg har lest en del beskrivelser av depresjon i det siste. Folk som er deprimerte, og som midt i mørket sitt forsøker å sette ord på hvordan det er.

Det er ikke til å unngå å legge merke til hvor mange adjektiver som farger disse fortellingene, hvor sterke ord og formuleringer som tas i bruk for å beskrive det mørkeste mørke og den dypeste avgrunn.

Jeg lar meg imponere over disse fortellingene. De er ofte dype, velformulerte og svært, svært kreative. Jeg lar meg imponere over den maleriske uttrykksformen disse deprimerte menneskene behersker så mesterlig.

Selv blir jeg stum når jeg er deprimert.

Ikke slik at jeg ikke snakker med folk, men jeg snakker ikke om de nære ting. Ingenting om følelser, meninger eller Gud forby: Hvordan jeg HAR det. Ordene setter seg fast, eller de rett og slett tar på seg usynlighetskappen. De er ikke der.

Og hva skal jeg nå egentlig med dem da?

Når jeg er deprimert er jeg tom, det er egentlig ingenting som er viktig nok til å mene noe om. Jeg er trist og lei, og det vil jeg ha for meg selv takk. Jeg vet så altfor godt at jeg ikke har noen grunn til å være deprimert, og jeg blir bare sint hvis jeg skal sette meg ned og forklare (les: forsvare) depresjonen min.

Jeg vil ikke være til bry.

Jeg vil ikke brys.

Jeg vil ikke stilles til ansvar.

Jeg vil bare.... vel, forsvinne.

En vakker dag skal jeg finne en strategi som virker for akkurat det.

I mellomtiden leser jeg heller deprimerte beskrivelser, og holder min egen for meg selv.