Men det er lysere ute, veiene er fri for snø, sommerferien nærmer seg og humøret stiger betraktelig. Dagene er mindre tunge, jeg orker mer.
Og jeg tenker mer.
Betraktelig mer kan man kanskje si.
Eller til og med i overkant mye.
Tankene raser forbi i en endeløs strøm, fort fort fort. Jeg rekker ikke å få tak i den ene tanken før den neste kommer brasende som et ekspresstog og tar over plassen. Jeg har ingen togstasjon, de bare suser forbi i maksfart med meg som hjelpesløs tilskuer.
Jeg har en fornemmelse om at det er glade tanker da, for jeg kjenner ingen fortvilelse over dette fenomenet. Bare forundring.
Er det vanlig å ha det sånn?
Skal man ikke være i stand til å reflektere over ting, liksom?
Eller i det minste ha en slags bevissthet over hva man går og tenker på?
Jeg er utpreget forvirret om dagen også, kanskje står det i sammenheng med dette tankespinnet.
Jeg glemmer avtaler, får uteblivelsesregninger fra en heldigvis forståelsesfull terapeut, og går i det hele tatt rundt meg selv - uten evne til å finne sammenhengen i det jeg gjør.
Men jeg er ikke fortvilet.
Ikke frustrert.
Opplever ikke å miste meg selv.
Bare glad for at våren er her, og jeg får lov til å være glad, energifull og våken.
Jep. :)
