Atter en flukt

Det er kaos og bråk i stua.
Hun ligger i senga si og hører, lytter, forsøker å tolke lydene.
Pappa er full.
Han raser rundt.
Mamma gråter.
Hun kjenner hjertet banker, pusten stokker seg.
Det blir umulig å bli liggende, hun må opp og få på seg klær.
Beredskap.
Stille inn i bukse og genser, liste sokker på, forsiktig åpne soveromsdøra uten å knirke, sakte sige ut i gangen og sjekke at sko og jakker er klare til å hoppe inn i.
Flere ting å tenke på?
Mammas veske står nede. Håper hun får den med seg!
Ned to trinn i trappa, uten en lyd, sette seg der en stund og høre på ukvemsord og ralling fra han.
Plutselig ser han henne.
Pusten stopper.
Han roper henne ned.
Forklarer henne inngående hvor spesielt vondt det er for akkurat han at sønnen døde.
Hvordan ingen i hele verden har gjort noe godt for han.
At han ønsket hun og mamma var død i stedet.
Hun lytter, ser på han, svarer ikke.
Redsel, redsel, redsel.
Mamma gråter, fortvilt og rasende. Ikke redd.
Redselen er bare hennes.
Plutselig fyker stuebordet gjennom lufta, faller i gulvet opp ned og knuser kaffekopper og askebeger.
Hun og mamma løper opp trappa, hiver på seg jakke og sko, mamma fikk med seg veska heldigvis.
Ut av døra, ut i natta, ut i gatene, vet hvor nærmeste telefonboks er.
Ringe taxi, hvor dro de?
Krisesenter?
Tanter eller onkler?
Besteforeldre?
Er det viktig?
Vekk med dem!