MrAngst

Jeg har min helt private angst. MrAngst heter han, og han kommer om kvelden.
Som oftest minner han meg på hvor langt jeg henger etter på jobb, eller han maler mentale bilder for meg om hvordan jeg kan bli avslørt som idiot av mine kolleger.
Noen ganger peker han med en ubarmhjertig finger på regningsbunken min, og håner min elendige økonomiske styring. Som egentlig ikke er så elendig lenger, men det nevner han ikke med et ord.
Det hender at MrAngst bare går sakte rundt meg, med armene i kors, ser på meg fra sin plass litt over hodet mitt og ikke ytrer et ord. Det er nesten det verste. Da blir han enda sterkere, for jeg vet ikke hva han vil og det gjør meg utrygg.
Men i kveld har han et høyrøstet, tydelig budskap:
Patriarken kommer til å starte krig mot deg, Irmelin. Du har satt ord på ting du burde holdt munn om, og det kommer ikke til å falle i god jord. For egentlig har du ikke lov til å snakke om dette, det kalles å svartmale Patriarken. Svartmaling skal vi ikke ha noe av, vet du ikke hvor slem du er nå?
Og jeg vet.
Jeg vet at verden går i bane rundt Patriarken, at enhver ytring som kan oppfattes negativt om han er en dødssynd.
Men i kveld lytter jeg ikke til MrAngst. Jeg er redd han, jeg krymper meg under hans blikk, men jeg bøyer ikke av.
Dette er min historie!