Selvkritikk

Psykiateren som utreder meg satte noen nye ord på meg i går.
Han sa jeg hadde noen indre regler, som styrer hvordan jeg er - og som er en del av meg, og derfor ikke bare kan "plukkes bort".
Reglene har skrevet seg selv gjennom de årene jeg ble formet.

Det er sant.
Jeg har slike regler, jeg vet det.
Jeg har bare ikke tenkt på det slik før.

Dessuten opponerer jeg mot reglene nesten på en daglig basis, gjennom å bevisst ikke følge dem.
Og selvfølgelig må jeg straffe meg selv etterpå, ved å nøye forklare meg selv hvor idiotisk jeg er.
Indre dialog....

Det er et interessant fenomen egentlig. Da jeg flyttet fra patriarken trodde jeg at jeg kom meg unna og kunne starte på Livet Slik Jeg Vil Ha Det.
I stedet tok jeg over patriarkens rolle selv, og fortsatte undertrykkingen av meg selv.
Helt på egenhånd.

Det er frustrerende, kanskje særlig fordi jeg ser det selv.
Jeg VIL jo ikke gjøre dette mot meg selv!
Jeg TRENGER jo ikke gjøre dette mot meg selv.
Men likevel turer jeg fram, styrer meg selv med jernhånd og saumfarer alle mine resultater med kritisk blikk.
Veier meg selv og finner meg for lett.

Trykker meg selv ned.....

Åh, jeg vil reise meg!