Jeg sover lite, jobben går lekende lett og tankene raser. Selv om jeg er trøtt er det lett å være aktiv. Det er en deilig følelse, bortsett fra uroen - jeg skulle gjerne vært i stand til å legge meg i senga mi og sove 8 timer, og så hatt den samme energien på dagtid som jeg har nå. Men Irmelin fungerer ikke sånn. Jeg spruter mest av energi når jeg er helt i tåkeheimen av mangel på søvn.
Nå har jeg begynt å kjenne igjen signalene, jeg vet mer hva jeg skal se etter. Ikke spinne helt av skaftet nå og makse tre kredittkort på julestash!
Pass på, Irmelin, pass på!
I det minste drikker jeg ikke alkohol lenger, så det er minimal fare for promiskiøse utskeielser på byen.
Godt å vite.
Å ha større grad av kontroll er en glede med bismak. Før kunne jeg sitre av lykke over at livet var blitt så til de grader til å leve med igjen. Verden var en rosa sky, bare å seile avgårde og plystre i takt med vindkastene. Herfra og inn i evigheten skulle alt være supert, nå hadde jeg svaret på meningen med livet.
Nå vet jeg at det bare er en tilstand, nå vet jeg at jeg må begrense meg for ikke å bli sittende med fatale konsekvenser i ettertid.
Litt mindre nytelse i den erkjennelsen enn i troen på at nå har alt ordnet seg for evig og alltid. Litt flatere.
Men jeg er glad for erkjennelsen likevel. Jeg risikerer ikke å miste gård og grunn lenger.
Ikke er hele lykkefølelsen borte heller. Jeg må bare passe på litt ekstra.
Pass på, Irmelin, pass på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar