Bokstavelig talt!
Ikke bare sovner jeg sent, men jeg sovner på sofaen. Og jeg våkner tidlig. Kommer meg opp hver morgen når klokken ringer. Trøtt som en strømpe javel, men fit for fight likevel.
Sofaen er en livredder i disse fasene. Sofaen og tv, jeg sovner alltid med tv på og den durer ivei hele natta. Ikke høyt, men likevel. Hva skulle jeg gjort uten sofa og tv? Skulle jeg sovet i senga liksom? Det er jo komplett umulig, jeg går i store buer rundt soveromsdøra.
Da jeg var liten sov jeg hver natt i senga mi. I den grad det gikk an å sove. Ganske mange netter lå jeg lysvåken og lyttet intenst etter lyder fra stua. Latteren til mamma var kliss lik gråten, så jeg måtte virkelig anstrenge meg for å analysere situasjonen.
Senga var ikke alltid et godt sted å være.
Som voksen er jeg ikke direkte redd for å legge meg. Ikke bevisst i alle fall, men kroppen har kanskje en alarmberedskap som hindrer meg i å krype under dyna likevel. Det er som om inngangen til soverommet har grodd igjen av usynlig tornekratt. Tornerose våket i hundre år...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar