#2

Andre time hos psyken i dag.
Jeg får en del spørsmål om livet mitt nå i en oppstartsfase, i sånn passelig kronologisk rekkefølge.
Det gjør at jeg må huske på ting, hvilket jo både er spennende og interessant.
Men noen ting er sårere å huske enn andre, selvfølgelig.
I dag var det tanken på mitt (forsåvidt korte) opphold på barnehjem.
Er usikker på hvor gammel jeg var, men sånn rundt 4-5 må det ha vært.
Husker så godt første natta, at jeg ikke fikk sove og måtte ned og sitte med de voksne.
Fikk sitte på et fang, det var godt og rart på samme tid. Fremmed fang....
Merkelig nok husker jeg ingen andre kvelder eller netter fra barnehjemmet, jeg lurer på hvorfor? Var jeg ensom og utrygg? Litt som Lillebjørn Nilsen: "Stilleste gutt på sovesal 1"... bortsett fra at jeg var jente da. Stilleste jente i andre etasje....

Jeg tenker på mamma og hvordan det må ha vært for henne å plassere barnet sitt på institusjon. Hun hadde jo ingenting annet enn kjærlighet til meg, og var hverken rusavhengig eller psyk. Hun sprang ned dørene så lenge jeg var der, jeg så mamma ofte og mye. Jeg tenker på hvordan det hadde vært å sette min sønn på institusjon nå.
Stakkars mamma!

Jeg tenker på pappa og hvordan det må ha vært for han å plassere barnet sitt på institusjon.
Det må jo ha vært veldig praktisk, sikkert logisk med tanke på at ingen i familien var verdige til å få tilby oss et sted å bo. Hans logikk, hans avgjørelse. Jeg kan ikke huske å ha sett veldig mye til pappa i den tiden jeg var der.
Stakkars pappa!

Jeg tenker at den perioden i mitt liv neppe har gjort så mye med meg, den var relativt kort og jeg kan ikke huske veldig mye traumatisk egentlig. Men jeg vet at den lille jenta jeg var da savnet mammaen sin, og jeg blir trist når jeg tenker på det. Det er et vemodig minne.
Stakkars lille jente.....

Til pappa.

Pappa.
I dag traff jeg deg.
Ansikt til ansikt.
Du var hyggelig, hvorfor var du så hyggelig?
Jeg blir så utrygg når du viser den siden av deg selv.
Jeg vet at den er påtatt, men jeg lar meg likevel lure.
Og angsten kryper innpå...
Når snur du, når blir du MonsterPappa igjen?
Du er lettere å ta avstand fra da.
Jeg ønsker avstand!
Men jeg kan ikke bringe meg til å ta den i fredstid, for du får meg til å føle meg så råtten da.
Jeg kan ikke være så grusom mot deg, jeg greier det ikke.
Kan du ikke bare finne fram den stygge siden igjen?
Den er så kjent, så trygg, jeg blir sterk når du viser den.
Jeg er så glad i deg, pappa.
Men du spiser meg opp.....

Meldeplikt

Jeg undres ofte over meldeplikten til de som jobber med barn - vet de at de har en personlig plikt til å melde bekymringer til barnevernet?
Jeg vet av erfaring at mange kvier seg for å melde videre til ressursteam eller ledelse når de går og lurer på en unge, og enda verre er det å kontakte barnevernet.
Det er som om vi tenker på det mer som en "foreldretrussel" enn et barnevern, og vi har høye grenser for når vi tør si fra på barns vegne.

Jeg må understreke at jeg ser på dette som et samfunnsproblem, og jeg har ikke noen spesifike personer i bakhodet når jeg skriver dette. De fleste lærere og assistenter jeg har jobbet sammen med er oppriktig interessert i barnas beste, og de jobber hardt for å legge til rette for hvert enkelt barn. Men problemet er der like fult: Vi melder for sent og for sjeldent.

Kanskje bør vi se nøyere på hvordan vi omtaler barnevernet i samfunnsdebatten, får vi presentert det riktige bildet? Eller tror vi at barnevernet kommer inn i hjem, avhører de voksne, legger ord i munnen på barna og mer eller mindre tilfeldig avgjør hvem som har gjort seg fortjent til å beholde sine små håpefulle og hvem som ikke har det? Jeg har mine mistanker om at det er slik "mannen og damen i gata" tror det foregår, i hvertfall tror jeg mange mistenker det for å være slik. Ofte når jeg snakker med folk om barnevernet kommer det opp grufulle historier fra aviser og tv om stakkars foreldre som har mistet ungen(e) sine til en gribb av et offentlig apparat. Og ofte er det historier hvor de samme stakkars foreldrene må stå helt alene i kampen mot en gigant av et barneslukende monster, som nekter å se at barnet har det best hos sine foreldre.

Aldri kommer barnas perspektiv fram i disse historiene, ganske enkelt fordi barnevernet ikke har lov til å fortelle. Og de forsmådde foreldrene forteller jo i hvertfall ikke. Kanskje forstår de ikke heller, rett skal være rett, men ofte handler det jo om skjulte forhold som ikke kommer fram i lyset.

Og vi dømmer den offentlige instansen som skal handle på barns vegne, for å handle mot voksne.

Som jo faktisk er underordnet for et barnevern. Voksne kan faktisk verne seg selv, i hvertfall i mye større grad.

Jeg har selv en historie med utallige ankomster til skolen fra krisesenter, familie og ellers rundtomkring, og jeg vet med sikkerhet at skole og nettverk visste mye om min situasjon. Jeg ble mye sett i skolen, mange brydde seg om meg i det daglige rundt meg.

Men ingen ringte til barnevernet.

Det måtte jeg gjøre selv, da jeg var blitt stor nok til å skjønne at det gikk an. Og jeg fikk hjelp, jeg fikk faktisk veldig mye hjelp i en periode. Men hjelpen kom sent, og det tok meg mange år å komme dit jeg er i dag. Mange flere enn det kanskje hadde tatt om hjelpen hadde kommet før. Jeg føler (selv om jeg ikke vil si at jeg er bitter) at mye tid er tapt nettopp på grunn av at ingen turte si fra på mine vegne. Og jeg vil ikke at dette vernet om privatlivets fred skal få ødelegge for flere.

Jeg ønsker et mer nyansert bilde av barnas beste hjelpeinstans i media, og fokus på meldeplikten til den enkelte. Vi har ikke lov til å ikke si fra!

Barna våre trenger at vi sier noe, at vi tør å være voksne, at vi verner om dem. Det er deres rett og vår plikt!

En pille for alt som er ille...

Jeg har fått med meg at det reklameres intenst for krill for tiden, i alle tenkelige og utenkelige kanaler.
Jeg legger kanskje mer merke til dette enn mange andre, fordi jeg stadig er borti debatter om hvorvidt man skal la seg medisinere for psykiske lidelser.
Noen mener at det naturlige liv er best, andre mener det er galskap å ikke holde seg stabil på meds.
Begge har selvfølgelig rett, i hvertfall i mitt hode.
For det er bare enkeltindividet som kan vurdere hva som er den beste løsning for hver og en. Noen har mer bivirkning enn virkning og får det verre på medisiner enn uten. Noen sklir over i psykoser eller ned i den suicidale sfære og ser på meds som selve nøkkelen til et - om ikke normalt så i hvertfall levd liv.
Selv er jeg for tiden på antidepressiva, en type som også skal være virkningsfult på tvangstanker og angst. Og som dermed gir meg litt fred i hode og hjerte.
I tillegg er jeg helt i begynnelsen av opptrapping på Lamictal, som skal stabilisere meg mer og dermed hjelpe på den uroen som herjer meg i enda større grad nå enn før antidepressiv-pillen.
Jeg er tilfreds med å ha funnet en mulig varig løsning, jeg har ønsket meg en større grad av fred og sinnsro i mange år.
Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg legger merke til reklamer for naturprodukter som skal være bra for depresjoner eller hypomanier.
Fra før vet man at høykonsentrert omega3 i store doser kan virke gunstig på folk med bipolar lidelse, og nå skal altså krill virke bra mot depresjon.
Og jeg kan ikke annet enn å undres:
Er det kanskje bedre for kroppen å ta slike tilskudd på lang sikt, gitt at de faktisk virker?
Nå er jo jeg veldig komfortabel med utsiktene til langvarig pillepopping, men burde jeg ta større hensyn til min egen kropp og forsøke alternative metoder?
Jeg kan jo ikke vite om det virker før jeg prøver.
Vel.
Dette er jo bare tanker.

# 1

Jeg var på første samtale hos ny psykiater i går. Vi skal ha noen timer i hva jeg kaller "prøverunden", for å finne ut om dette er noe for meg og om jeg egner meg.
Tilbudet er psykodynamisk psykoterapi, og handler visstnok mye om det ubevisste selv og hvordan det påvirker meg. Jeg kan ikke så mye om det enda.
Av hva jeg fikk forklart i går er noen stikkord erfaringer som farger personen, kontakt med følelser, det ubevisste styrer mer enn vi tror og utgangspunktet er individet mer enn typen.
Hvis jeg har forstått det riktig.

Jeg vet jo ikke enda om det blir til at vi går inn på dette, men jeg kjenner allerede at jeg håper.
Det virker først og fremst veldig interessant, det lokker meg med sitt fokus på anerkjennelse og forståelse av egne følelser, det virker å favne flere av de aspektene som "plager" meg og det pirrer ikke minst nyskjerrigheten min.

Det blir spennende å se om det blir noe av, og hvor det bærer....

Deprimerte beskrivelser

Jeg har lest en del beskrivelser av depresjon i det siste. Folk som er deprimerte, og som midt i mørket sitt forsøker å sette ord på hvordan det er.

Det er ikke til å unngå å legge merke til hvor mange adjektiver som farger disse fortellingene, hvor sterke ord og formuleringer som tas i bruk for å beskrive det mørkeste mørke og den dypeste avgrunn.

Jeg lar meg imponere over disse fortellingene. De er ofte dype, velformulerte og svært, svært kreative. Jeg lar meg imponere over den maleriske uttrykksformen disse deprimerte menneskene behersker så mesterlig.

Selv blir jeg stum når jeg er deprimert.

Ikke slik at jeg ikke snakker med folk, men jeg snakker ikke om de nære ting. Ingenting om følelser, meninger eller Gud forby: Hvordan jeg HAR det. Ordene setter seg fast, eller de rett og slett tar på seg usynlighetskappen. De er ikke der.

Og hva skal jeg nå egentlig med dem da?

Når jeg er deprimert er jeg tom, det er egentlig ingenting som er viktig nok til å mene noe om. Jeg er trist og lei, og det vil jeg ha for meg selv takk. Jeg vet så altfor godt at jeg ikke har noen grunn til å være deprimert, og jeg blir bare sint hvis jeg skal sette meg ned og forklare (les: forsvare) depresjonen min.

Jeg vil ikke være til bry.

Jeg vil ikke brys.

Jeg vil ikke stilles til ansvar.

Jeg vil bare.... vel, forsvinne.

En vakker dag skal jeg finne en strategi som virker for akkurat det.

I mellomtiden leser jeg heller deprimerte beskrivelser, og holder min egen for meg selv.

Fravær

Jeg skriver nesten ingenting om dagen, og enda mindre her.
Men jeg tenker desto mer.
Og snakker med venner.
Og tenker enda mer.

Psykiateren jeg har vært til vurdering hos har gitt meg diagnose kronisk tilbakevendende depresjon, med mulig bipolar lidelse som vedheng. Og jeg skal til ny psykiater på fredag for inntakssamtale, skal forsøke meg på psykodynamisk terapi.

Jeg har noen store avgjørelser å ta i livet mitt, jeg har noen depper å takle og jeg har noen medisiner å venne meg til.

Ikke plass til så mye skriving, med andre ord.

Men jeg kommer plutselig tilbake!