Skyldfølelsen

Da jeg var hos terapeuten i går, snakket vi blant annet om skyldfølelsen.

Jeg føler skyld for mye rart i mitt voksne liv, også for ting jeg vet er absurde å føle skyld for.

Jeg føler skyld fordi mamma har dårlig samvittighet for barndommen min.

Hvis jeg ikke var til ville heller ikke barndommen min vært til. Og dermed ikke den dårlige samvittigheten hennes.

Jeg føler skyld fordi jeg har med meg barndommen i sekken min, også når jeg oppdrar min sønn. For selv om han ikke merker mine traumer påvirker jo disse mine avgjørelser i hverdagen.

Jeg føler skyld for å ikke strekke til på jobb, selv om timene ikke samsvarer med arbeidsmengden. Det er min skyld når ikke alt er gjort hundre prosent og helt korrekt.

Men jeg trodde ikke jeg følte skyld for opplevelsene i barndommen!

Jeg har alltid vært helt klar på at disse hendelsene var patriarken sine, det var han som utførte udådene. Ergo hans skyld. Dette har jeg visst fra jeg var liten. Dette har vært årsak til mitt sinne mot han, min redsel for han og min avmakt overfor han.

Men etterhvert som vi snakket i går ble det klart for meg at jeg har nok tatt min barnslige del av skylden likevel, selv om jeg ikke har tenkt "min skyld".

Stille før stormen er en velkjent tilstand hos barn som lever i turbulente familier. Når det har vært stille en stund bygger angsten seg opp, og ønsket om en forløsning for igjen å kunne slappe av en stund melder seg.

Jeg ønsket meg utbrudd når det hadde vært stille en stund.

Og jeg prøvde hardnakket å ignorere minnet om disse ønskene når utbruddet kom. Hvordan kunne jeg ha ønsket meg dette? Ikke tenk på det, Irmelin!

Skyldfølelsen tar mange former, kanskje spesielt når man er barn.

Jeg har fått nok en ting å tenke på.