Dødsens alvorlig

Det er en solfylt ettermiddag, og hun har vært ute og lekt med venninnene i gata. Det er deilig med vår, det lukter asfalt og det blir ikke skikkelig mørkt når det lir mot kveld lenger. Hun elsker våren!
Nå er hun sulten, småtrøtt og litt kald i kroppen - hun vil inn og spise kveldsmat, og finne roen i hjemmets lune rede.

I samme øyeblikk som hun åpner døren til leiligheten kjenner hun at det er noe veldig, veldig galt.
Det fyller luften, helt ned til yttergangen.

Det er stille! Altfor stille.... Hjertet hopper over et slag. Alarm, alarm!
Der hører hun en liten lyd. Er det mamma? Ja, det er mamma! Hun gråter, gjør hun ikke?
Ikke sånn fortvila høy gråt, men stille og forsiktig.
Hva er dette?
Det er noe anderledes, det er ikke vanlig ubehag i leiligheten. Det er noe hun ikke vet hva er.
Hva er det?
Forsiktig går hun opp trappa til etasjen der stua og kjøkkenet ligger.
Hun finner dem på kjøkkenet.
Pappa står med ryggen mot veggen.
Mamma henger rundt halsen hans.
Hun gråter, men ikke sterkt og høyt. Det er ingen redd gråt. Mamma er lei seg!
Hvorfor er hun lei seg?
Pappa har noe i ene hånda, hva er det?
Når hun kikker nærmere ser hun at det er geværet han bruker til jakt.

Skal han på jakt? Er det derfor mamma er lei seg?

"Mamma? Hva er det?" Det er såvidt stemmen bærer, såvidt hun tør å spørre. Hva om han er full, og hun avslører at hun finnes nå? Han må ikke vite at hun finnes når han er full, han skal ikke se henne når han drikker. Hun forsvinner når han drikker....
Mamma rekker ikke å svare, pappa tar ordet.

"Pappa er nødt til å dø, lille venn."

Hun ser forvirret på dem begge. Glemmer å være redd og på vakt.
"Hæ?"
"Jeg har det så grusomt, det er for vanskelig å leve. Pappa skal skyte seg."
Mamma kommer med en fortvilet lyd, river seg løs fra pappa og drar henne med seg inn i stua.
"At du kan snakke til ungen slik!"
"Hun har bare godt av å høre sannheten. Hun er så moden og reflektert, enda hun er bare seks. Hun forstår!"

Det ble en lang kveld.
Hvordan endte det?
Hvordan kom hun seg i seng?
Hun var delaktig i de voksnes forskrudde dødsdiskusjon i timesvis, og hun utbrøt en gang at hun forsto at faren måtte dø.
Hun ga han tillatelse.
Men hvordan kom hun seg i seng?

Hun vet bare at hun våknet neste morgen, og han levde fortsatt.
Fremdeles levde han.
Selvfølgelig levde han!
Var det noe problem?
Det har ikke vi merket....