Vårfornemmelse

Det har plutselig blitt lysere, mildere, lettere ute.
Jeg sier plutselig selv om det naturligvis har kommet sigende forsiktig og over tid. Jeg har alltid denne følelsen på senvinteren, av å våkne med et rykk etter vinterdvalen og oppdage at det er en verden rundt meg. Jeg legger liksom ikke merke til lyset før det har gått noen uker, og kroppen har ladet seg opp litt.
Bang! Jeg lever!

Tradisjonen tro har jeg tusen ideer til forskjellige prosjekter på denne tiden av året, planer for hvordan livet skal bli Helt Fantastisk og Ikke Til Å Tro. Noe naivt? Sikkert. Men gjør det noe da? Senvinteren og våren er framtidshåpets og optimismens sesong, og det hender faktisk at det dukker opp en og annen produktiv tanke innimellom alle luftslottene mine.
Jeg tror ikke jeg har tatt noen store avgjørelser på andre tidspunkt faktisk. I hvertfall ikke som det har blitt noe av. (Nåja. Det er sikkert en sannhet med modifikasjoner, men som sagt er dette optimismens sesong.)

For tiden grubler jeg mye over jobb og karriere og jakten på det gode liv.
Vil jeg være der jeg er i dag?
Jeg trives jo på jobben, men det passer ikke meg så godt å være slave av klokken til enhver tid på døgnet. Jeg er et periodemenneske, og gir gjerne hundreogfemti prosent når jeg er på topp - og flater fullstendig ut mellom toppene.
Faktisk egner jeg meg bedre som student enn som ferdig studert, frihet til å ikke lese i perioder og ultrapress i forkant av oppgaver og eksamener er perfekt for meg.
Men det kan man jo ikke leve av? Sånn i lengden mener jeg?

Jeg pusler litt med tanker om å skrive en bok, kanskje det kan være en mulighet? Boken om meg... Men er det interessant nok da, er det noen som vil gi den ut? Og har noen lyst til å lese den? Kanskje, og kanskje ikke. Tror jeg gir det en sjanse i hvertfall. Kanskje....

Fikk en kommentar av mamma i går om å ikke fly helt i taket (hun gestikulerte flygingen, temmelig talende og godt beskrevet) med mine nye framtidsplaner. Tror kanskje hun synes jeg tar litt vel av når jeg setter meg noe nytt i hodet. Og det har hun selvfølgelig rett i. Men slapp av mamma, jeg skal IKKE hive alt over bord for å stake ut en fullstendig ny kurs uten sikkerhetsnett. Slik jeg har gjort det før (lånte for eksempel penger til en enveisbillett til London en gang, ble borte i et halvt år). Men det er vel lov til å drømme litt? Teste ut ulike muligheter, sånn litt på siden av det trygge, og se hvordan det går? Framtidshåpets og optimismens sesong...

I dag er det sol ute igjen, og jeg merker for første gang på sikkert et halvt år at jeg rett og slett har lyst til å vaske huset. Vaske huset! Lyst! De som kjenner meg får seg sikkert en god latter nå.

Tror jeg går og finner vaskebøtta...