En pille for alt som er ille...

Jeg har fått med meg at det reklameres intenst for krill for tiden, i alle tenkelige og utenkelige kanaler.
Jeg legger kanskje mer merke til dette enn mange andre, fordi jeg stadig er borti debatter om hvorvidt man skal la seg medisinere for psykiske lidelser.
Noen mener at det naturlige liv er best, andre mener det er galskap å ikke holde seg stabil på meds.
Begge har selvfølgelig rett, i hvertfall i mitt hode.
For det er bare enkeltindividet som kan vurdere hva som er den beste løsning for hver og en. Noen har mer bivirkning enn virkning og får det verre på medisiner enn uten. Noen sklir over i psykoser eller ned i den suicidale sfære og ser på meds som selve nøkkelen til et - om ikke normalt så i hvertfall levd liv.
Selv er jeg for tiden på antidepressiva, en type som også skal være virkningsfult på tvangstanker og angst. Og som dermed gir meg litt fred i hode og hjerte.
I tillegg er jeg helt i begynnelsen av opptrapping på Lamictal, som skal stabilisere meg mer og dermed hjelpe på den uroen som herjer meg i enda større grad nå enn før antidepressiv-pillen.
Jeg er tilfreds med å ha funnet en mulig varig løsning, jeg har ønsket meg en større grad av fred og sinnsro i mange år.
Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg legger merke til reklamer for naturprodukter som skal være bra for depresjoner eller hypomanier.
Fra før vet man at høykonsentrert omega3 i store doser kan virke gunstig på folk med bipolar lidelse, og nå skal altså krill virke bra mot depresjon.
Og jeg kan ikke annet enn å undres:
Er det kanskje bedre for kroppen å ta slike tilskudd på lang sikt, gitt at de faktisk virker?
Nå er jo jeg veldig komfortabel med utsiktene til langvarig pillepopping, men burde jeg ta større hensyn til min egen kropp og forsøke alternative metoder?
Jeg kan jo ikke vite om det virker før jeg prøver.
Vel.
Dette er jo bare tanker.