Meningen med bloggen.... og livet.

Dette er en blogg om meg.
Enkelt og greit.
Og likevel veldig komplisert.
Jeg har blitt omtalt som et løvetannbarn av mange, et slikt som skaffer seg et godt og produktivt liv på tross av oppveksten mer enn på grunn av den.
Er ikke helt sikker på om betegnelsen stemmer, men jeg har en del oppvekst å fortelle om i hvertfall.
Og jeg har greid meg bra.
På utsiden.
Innsiden derimot, har vært noe turbulent og konfliktfylt - for ikke å snakke om angstfylt - hele mitt liv. Mot min vilje.
Dette er bloggen om min vei mot sjelefred, håper jeg.
Jeg skal fortelle mye om min fortid, men mest om min vei mot et lykkeligere voksent liv.
Hvilke hinder jeg møter på veien, vil vise seg etterhvert som jeg går.
Ta gjerne del i min vandring!

mandag 8. juni 2009

Gi meg et viskelær, noen.

Vonde minner i dag hos terapeuten.
Ringing i ørene, puster med mellomgulvet, svetter.
Redd for å huske, men husker likevel.
Det er lenge siden jeg har følt på trangen til å viske vekk hele barndommen, men i dag var den der.
Jeg vil ikke ha disse minnene, vil ikke tenke på dem.
Men jo mer jeg nekter å tenke på dem, jo flere andre problemer dukker opp i meg.
Tvangstanker, angst, komplekser.
Det er mye å dykke i.
Og jeg vet det er nødvendig.
Men kan jeg ikke bare viske vekk noe da?
Lagt inn av
Etiketter:

2 kommentarer:

  1. Jorunn8. juni 2009 kl. 21:59

    Det er nok ingen vei utenom denne vonde prosessen. "To personer" skal bli en. Jeg tror det er bra både for deg selv og andre at du går ut på nettet som du gjør. En psykolog sa en gang:"Det er nærmest en naturlov at det som er delt med andre og som andre har reagert på,blir mindre farlig". Dessuten er vi mennesker "variasjoner på det samme thema". Vi kan lære av hverandres erfaringer.

    SvarSlett
  2. Irmelin13. juni 2009 kl. 06:52

    Takk, det var hyggelig skrevet!
    Jeg håper jo at noen skal finne denne bloggen nyttig for egen del, ellers kunne jeg skrevet om prosessen min i en lukket dagbok. :) Men jeg er ikke tøffere enn at jeg ikke forventer at noen finner interesse i den.
    Derfor godt når du skriver som du gjør.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)